HJEM KONTAKT ADD FACEBOOK INSTAGRAM TWITTER YOUTUBE BLOGLOVIN'

Noen tanker en søndagsmorgen

Postet: 26.07.2015 kl. 14:15. Kategori: Tanker/Meninger.

God søndagsmorgen alle sammen. Noe har skjedd med meg, for jeg er vikelig sliten om dagen. Jeg kan våkne flere ganger, men sovne like etter uansett. Nå er klokken to på dagen, og jeg burde vært våken for flere timer siden med masse energi og et stellt ansikt. Alikevel sitter jeg nå i soffaen og lurer på hvordan det er å være en katt. Eller et husdyr generelt. Eller egentlig hvordan det er å være noe annet enn et menneske...

Tenk å ikke ha noe man skulle sagt. For det første fordi man ikke har en stemme, men også fordi du har en eier som bestemmer over deg. Samtidig lever du så chill og du kan egentlig gjøre hva du vil. Sove hvor du vil og når du vil, spise når du vil, leke når du vil, gå ut når du vil, kose når du vil. Er det det man kaller et deilig og beskymringsløst liv, eller et kjedelig liv? 

Haha, velkommen inn i hodet mitt. Tanker og undringer som ikke har noen mening. Det jeg vet er i alle fall at den lille pelsdotten som går rundt i hjemmet mitt gjør meg veldig glad. Tenk at man kan elske noen man ikke kan forstå. For vet vi egentlig hva de vil? Ah, så mange ganger den katten har stoppet tårene mine. Er det ikke rart?


Tro det eller ei - men han malte som bare det da vi tok disse bildene. Haha, han er så rar, se på det fjeset.

Nå skal jeg fikse meg, så skal jeg møte Adam før jeg skal på familiemiddag i kveld.

Ha en fin dag alle sammen xxx

Pust Dypt

Postet: 04.02.2015 kl. 23:14. Kategori: Tanker/Meninger.

4. februar 2015. Tenk på det. Jeg kan faktisk ikke tro det, hvor fort tiden går. Og hva har jeg gjort? Jeg føler at jeg bare går rundt å puster. Så hvordan kan tiden gå så utrolig for da? Trodde det var sånn at tiden gikk fort når man har det gøy. Og gøy er vel ikke akkurat hvordan jeg kan beskrive hverdagen min for tiden. Jeg har egentlig en skikkelig dårlig periode nå, men føler samtidig at jeg ikke har noe å klage på, så hva får jeg gjort med det da? Ingen verdens ting. Jeg får heller bare finne meg i at jeg ikke får sove om nettene, at jeg sliter med å holde tankene positive, at det så og si er umulig for meg å konsentrere seg på skolen og fortsette å holde inne tårene som hele tiden lurer seg i øyekroken min. Det spiller vel ikke noen stor rolle uansett. Tiden stopper jo ikke, og den kan hvert fall ikke spoles tilbake. 

Akkurat nå ligger jeg bare i sengen og tenker. Som alltid. Jeg klarer liksom ikke å se noen fremtid lenger. Jeg bladde litt i arkivet mitt for å se hva jeg gjorde på denne tiden i 2013. Jeg gledet meg til å bli myndig, til å få lappen, til det siste året på skolen. Åå, jeg skulle bare visst den gang da. Jeg skulle bare visst hva skjebnen hadde bestemt for meg. Alt jeg gledet meg til da, ble for meg ikke noe å glede seg over. For å være ærlig husker jeg omtrent ingen av dagene heller. Og det siste året på skolen går så dårlig som det bare kunne gått, uansett hvor mye jeg prøver og vil. *Pust*

Haha, bare for å legge prikken over i'en på dette innlegget avslutter jeg med et bilde jeg tok for ganske så nøyaktig to år siden. Fuck alt he-he.


Neidaaaa. Haha, jeg måtte bare.

Et lite livstegn fra meg. Blogges vel en gang ♥

Xxx

Where is my time machine?

Postet: 14.01.2015 kl. 14:39. Kategori: Tanker/Meninger.

Uten å bli ekstremt dyp/poetisk/rar/klein/osv. nå, så har jeg et spørsmål - hvordan endte jeg opp her? Hvem er det jeg prøvde å lure? Haha, dumme meg. Hvordan kunne jeg tro at livet kunne gå fra sitt verste til kun positivt over natten. Ah, som jeg skulle ønske det. En balanse mellom sorg og glede? Hvordan kunne jeg tro det, når livet mitt er en sorg? Så - hvordan endte jeg opp her? Når jeg skulle vært på skolen, ligger jeg her i sengen mens jeg bytter mellom å spise sjokolade, gråte og ikke gjøre noe som helst. 

Det er ikke så lett å komme seg opp fra en sorg. Det er ikke tull når man sier det blir verre og verre med tiden. For det blir det, på alle måter. Det er ikke så lett å tørke bort tårene jeg får etter å drømme at jeg lever med lillebroren min for å så våkne opp å vite at han er død. Hver natt. Det samme sjokket hver morgen. Det er vondt å åpne øynene. Det er ikke lett å gjøre noe med det, uansett hvor mye jeg prøver. 

Halleluja, tenk at jeg skulle få vanskeligheter med å holde meg positiv. Livet er så rart. Det har jo faktisk ingen mening? Haha, men nå skulle jeg ikke bli for dyp. Jeg får vel nok en gang prøve å komme meg ut.

Snakkes xxxxx


Happy New Year

Postet: 03.01.2015 kl. 01:37. Kategori: Tanker/Meninger.

HEI BLOGGEN - HEI 2015.

_Endeliiiiiig_ inn i ett nytt år. Gud som jeg har gledet meg til å være ferdig med 2014. Veldig klisjé, og egentlig veldig teit, men nytt år er jo faktisk blanke sider. Året bak meg har vært så utrolig trist. Rett før jeg mistet Emil hadde jeg også hatt en trist periode, og bestemte meg for at 2014 skulle bli året mitt, men det ble de jo ikke. For ett år siden var jeg enda i et skjokk som ikke kan beskrives med noen ord. Nå har jeg latt det synke inn, lært å leve med sorgen. En sorg jeg alltid vil hate, men som uansett kommer til å følge meg livet ut. Emil kommer aldri tilbake uansett hvor mye jeg ønsker det.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan få sagt dette uten at det skal komme ut feil - men jeg er bare så lei av å være lei meg. Jeg er sliten av å være trist. Jeg orker ikke mer av denne smerten. Og jeg har lært at å skjule den har en utrolig negativ effekt. Så, jeg vil og skal prøve dette året å være meg selv, gjøre ting som gjør meg glad. MEN, det som stopper meg her er at jeg er så redd for at andre skal tro at jeg har det bra. At andre tror jeg har glemt Emil. Så det er mitt nyttårsforsett - å finne en balanse mellom sorgen og glede.

Vanskelig å forklare, men dette skal bli ett år med masse gode minner. Jeg vil leve igjen.

Nå sitter jeg i katte-tøflene mine mens jeg ser på YouTubefilmer. I morgen skal jeg på jobb, så må vel legge meg snart. Haha, dette ble rotete. Poenget mitt er egentlig - Hei. Jeg er tilbake. Jeg vil være glad. Jeg skal leve. Godt nyttår. Masse kjærlighet. Klem. 







Ett År Uten Deg

Postet: 16.12.2014 kl. 23:40. Kategori: Tanker/Meninger.

I morgen, den 17. desember, er det akkurat ett år siden du valgte å forlate oss for alltid. Mens jeg dro på skolen, lo og hadde det fint, var du hjemme med tanker jeg ikke en gang kan tenke meg hva var. Da jeg var på jobb senere på kvelden, var du hjemme og tok et valg som skulle prege meg, alle andre og ikke minst deg selv, for alltid. Da jeg dro hjem til mamma, så på film og ante ingen ting, var du død alene hos pappa.

På torsdag, den 18. desember, er det akkurat ett år siden livet mitt ble mitt største mareritt. Jeg forsov meg til skolen. Våknet nøyaktig ett minutt før bussen skulle gå. 08.09 var klokken. Løp ned til mamma for å spørre om hun kunne kjøre meg til skolen. Løp opp igjen og fikset meg i all hastverk. Det gikk sikkert tre minutter før jeg hørte mamma skrike. Det var et så tydelig skrik at jeg visste med én gang at noen var død. Jeg tenkte en av kattene. Løp ned igjen for å se hvem av de det var. Da så jeg at mamma snakket i telefonen. Jeg skjønte det var pappa som hadde kommet hjem fra jobb. Jeg skjønte hvem som var død. Men jeg trodde det ikke før jeg fikk se det. Jeg løp opp igjen i all panikk, hvisket til meg selv "Emil, Emil, Emil". Fant telefonen min, og ringte deg. Ingen svar. Løp ned igjen, og før jeg visste ordet av det var jeg og mamma i bilen med en høy fart. Jeg ringte 113. Hun hadde allerede fått en telefon om hendelsen, og virket veldig redd for at jeg skulle se det jeg snart skulle få se. Så mye av samtalen husker jeg ikke, men bare at hun lurte på hvor jeg var og at hun ikke ville svare meg på om lillebroren min var død. Jeg så blålys bak oss, men vi kjørte så fort at de ikke tok oss igjen. Hjemme hos pappa hoppet jeg ut av bilen i fart, løp inn døren og opp på rommet ditt. Og der så jeg det. Et syn jeg aldri trodde jeg skulle få se. Du er død. Alt ble svart. Livet mitt ble ødelagt. Jeg var sint, redd, knust. Og i sjokk. Etter dette husker jeg bare masse politi, ambulansemennesker og leger. Og tårer. Ikke noe mer, alt er helt svart.

På fredag, den 19. desember er det akkurat ett år siden vi skulle bestemme begravelsen din. Jeg husker ikke hvordan denne natten var. Jeg husker ikke hvordan dagen var. Jeg husker bare at vi satt i sofaen hjemme hos pappa og planla begravelsen din. Her blir alt ekte. Jeg skjønte at vi skal begrave deg, fordi du er død. Du kommer aldri tilbake.

Etter dette er det dager hvor alt er svart. Jeg husker ingen ting. Men snart, noen dager før julaften er det akkurat ett år siden bisettelsen din. Hvor familien vår samlet seg for å si hade til deg. Denne gangen er du stelt pent med får jeg høre, men jeg gruet meg til å se, fordi sist gang jeg så deg var ikke et pent syn. Jeg fikk gå inn i rommet først. Kisten var åpen med lokket mot meg, og i det jeg gikk rundt og fikk øye på deg ble jeg lettet. Det så ut som du sov. Så fredelig og fin. Jeg aner ikke hvor lenge vi var hos deg, og jeg husker heller ikke så mye mer fra denne dagen heller.

Jeg husker ikke så mye fra noen av dagene etter dette...

På julaften, den 24. desember, er det akkurat ett år siden jeg fikk se deg for aller siste gang. Minnet mitt blir bare svakere og svakere etter dagen vi fant deg. Og julaften 2013 er ikke noe jeg husker så særlig av heller. Jeg var helt borte disse dagene. Det jeg husker er i alle fall at det er den vondeste julaften i hele mitt liv, og jeg gråt hele dagen. Tidlig på dagen dro jeg, mamma og pappa for å ta det siste farvel til deg i kirken. Der du var frem til begravelsen. Du så like fredfull ut, det så rett og slett ut som du sov. Men du var kald, og stiv, og du sa ikke noe, du rørte deg ikke. Du var død. Vi la julegavene vi skulle gi til deg i kisten, sammen med skateboardet ditt, bamsen du fikk da du ble født, og bamsen min, i tillegg til noen andre personlige ting du var så glad i. Å dra i fra deg da, å vite at jeg aldri noen sinne igjen kan få se deg, ta på deg eller klemme deg, var helt grusomt. Jeg gråt og gråt. Vi dro hjem, spiste julemiddag. Ikke at jeg spiste så mye, jeg gjorde ingen ting, jeg bare gråt. Da vi åpnet gaver, gråt jeg. Alt var bare en trist dag. Alt var feil. Alt.

Neste lørdag, den 27. desember, er det akkurat ett år siden begravelsen din. Det er det verste jeg har vært med på. Nå var alt gjort. Du var funnet, sendt til sykehus, erklært død, bisettelsen hadde vært, julaften. Jeg hadde sagt hade til deg. Nå skulle du bli begravd. Jeg husker ikke, men jeg tror dette var en av de første gangene jeg dusjet etter at vi fant deg. Jeg hadde ikke orket å fikse meg før denne dagen. Jeg husker jeg sto i dusjen, gruet meg til å gå ut og ta på meg sorte klær. Sorte klær til din begravelse. Åh, som jeg gruet meg. Jeg husker så vidt at jeg kom til kirken, jeg husker bare jeg gikk forvirret inn, mange hadde allerede kommet. Og foran meg var kisten med deg inni. For en grusom dag. Hvem hadde trodd det. At min første begravelse skulle være til min 15 år gamle lillebror? Seremonien var veldig fin. Det var den. Jeg holdt talen til deg, og husker at når jeg snakket foran alle i kirken, så jeg ingen. Alle ble borte. Når jeg sto der oppe føltes det ut som det var kun meg og deg i rommet. Jeg følte faktisk at du hørte på meg. Og det håper jeg du gjorde. Etterhvert kom den verste delen. Vi skulle bære deg ut, og til plassen din. Da sprakk jeg. Jeg husker at jeg hadde så lyst til å åpne kisten å riste deg til live igjen. HER ble alt så ekte. ?Hva er det jeg gjør?? - tenkte jeg. Jeg begravde deg? Jeg løftet kisten med deg i ned i jorden. Under bakken. Jord skulle over deg. Neineineinei. Jeg skjønner ikke at det er sant. Fyfaen, det er det verste og vondeste jeg har gjort, noen sinne. Tenk at nå er du helt borte?

Etter dette, dagene etter dette husker jeg ingen ting av. Jeg tror det eneste jeg gjorde var å ligge i sengen min å gråte eller å se i veggen. Jeg var sånn i sjokk. Jeg husker alle synene jeg hadde. De ekstremt skumle marerittene. Jeg var så utrolig redd for å sove. Jeg var så utrolig redd for å aldri se deg igjen. Men jeg måtte bare innse det. Jeg trengte søvn. Jeg kommer aldri til å få se deg igjen. Du er borte for evig og alltid nå.

Og i dag, den 16. desember, er det akkurat ett år siden jeg snakket med deg for siste gang. Ingen ting visste jeg om at du skulle dø i morgen. At dette var min aller siste tid med levende deg. Vi var hjemme hos mamma, du viste meg dataen din som var ødelagt, og fortalte hvor mye du ønsket deg en ny til jul. Du viste meg rare ting på nettet og fortalte meg rare ting som jeg ikke skjønte noen ting av. Jeg viste deg piercingen jeg akkurat hadde tatt i tungen. Jeg fortalte deg hvor slank og kjekk du hadde blitt. Og lot deg skryte over deg selv og hvor flink du hadde blitt for å holde deg i god form. Så begynte jeg med det jeg aldri skulle gjort - stresse for å komme meg til trening. Mase på mamma om at hun måtte kjøre meg til Elixia. Vi var på vei ut døren. "Vent a, jeg blir med jeg, så kan du kjøre meg til pappa". Så kjørte vi deg over, litt sent på kvelden. Jeg i frontsetet, og du i baksetet. Vi var fremme hos pappa, og du gikk ut av bilen. Fordi det var glatt ventet vi med å kjøre til vi så du var inne uten å falle på isen. Det siste jeg sa til deg var "hade". Uten innlevelse, uten følelser. Et enkelt "hade, ser deg om noen dager" så jeg kunne komme meg videre til trening. "Hade" svarte du tilbake. Og det var det siste jeg hørte fra deg.

TENK om jeg hadde blitt hjemme den kvelden. Så kanskje hadde du blitt hjemme også. Så hadde vi vært sammen. Så hadde du ikke gjort det du gjorde. Er dette min feil? Hvorfor gjorde du det??? Hvor er du nå? Ser du meg? Vet du hvor mye jeg savner deg? Har du det bra? Kommer vi noen gang til å møtes igjen?

Åh, så vondt dette er. Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg savner deg så mye Emil, du aner ikke. Jeg skulle ønske du skjønte hvor mye jeg satt pris på deg. Du var den siste personen jeg ville miste. Jeg har tenkt på deg hver eneste dag siden du ble født. I dag skulle du vært her med meg, snakket om hva vi ønsker oss til jul, i morgen skulle du sittet på med meg til skolen. I dag skulle du egentlig ha levd. Du skulle vært 16 år, og levd i minst 80 år til. Sånn skulle det vært.

Jeg hater å sitte her alene, uten deg. Jeg savner deg. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lenger. Jeg trenger deg her med meg!!! Hvordan skal dette gå? Nå har du hørt min side, når skal jeg få høre din?

Jeg håper du vet at jeg elsker deg. Av hele mitt hjerte. Og at ingen noen sinne kan ta plassen din.

Du er min nummer 1. Da, nå og for alltid.

Aldri gi opp

Postet: 14.12.2014 kl. 20:47. Kategori: Tanker/Meninger.



Dette Går Ikke Mer

Postet: 09.11.2014 kl. 18:28. Kategori: Tanker/Meninger.

Dette er noe jeg skrev for noen dager siden. Jeg har nølt litt med å poste det, men velger å gjøre det allikevel. Det kan vel ikke bli verre enn det er nå, uansett... Kan det?

Akkurat nå er jeg helt tom. Jeg føler absolutt ingen ting. For noen timer siden var jeg helt knust. Jeg klarte ikke å gå 1 sekund uten å felle en tåre. For enda noen timer siden var jeg rasende. Så sint og frustrert at jeg sparket et sort, stygt hull i døren min. Da jeg våknet i morges var jeg sliten. Så sliten at jeg ikke orket å sove, men heller ikke forlate sengen. For én dag siden var jeg kjempeglad. Så glad at jeg nesten hadde glemt hvordan det var å ikke være glad. Men nå, nå føler jeg ingen ting. Det eneste jeg vet er at sånn som dette kan det ikke være lenger. Jeg er lei. Jeg trenger hjelp. Jeg må hvert fall sette ord på tankene mine. Ingen klarer å skjønne hvordan jeg føler det inni meg. Og jeg klarer ikke å si det til noen. 

OK. Hvis jeg skal sette ord på tankene mine, så skal jeg gjøre det en gang for alle. Jeg klarer ikke å holde det inni meg lenger, og har kommet til det punktet hvor jeg føler at jeg sprekker. Jeg sprekker, men jeg vet ikke hvor jeg skal sprekke. Eller en annen måte å si det på - jeg bærer på alt for mye last, men jeg vet ikke hvor jeg skal legge det fra meg. Skjønner? 

Det er så mye last, jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Den eneste måten jeg ser dette skal gå, er at jeg mister alt jeg bærer også legger jeg bare fra meg masse rot for alle andre. Det er det aller verste. Jeg føler meg i veien for alle andre. Jeg føler meg ikke hjemme, noen steder. Det er det jeg føler. Og det er så plagsomt. Det er så grusomt vondt. Jeg vil bort. Langt, langt, langt bort. Jeg vil til lillebroren min. Ja, OK - nå slipper jeg. Her kommer rotet.

Når jeg er ute å kjører bil, håper jeg på at noen kræsjer i meg. Når jeg går ut av døren, håper jeg at jeg ikke skal gå inn igjen. Når jeg sover, håper jeg at jeg ikke våkner igjen. Når jeg er på graven til min 15 år gamle lillebror, skulle jeg ønske jeg var under bakken sammen med han. 

Men hva har skjebnen bestemt for meg? Det lurer jeg på. Bland annet. 

Ah, dette er så mye jeg klarer virkelig ikke. Jeg .... jeg vet ikke. 

For et år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sitte her. I en bitteliten leilighet med to soverom. Et til mamma og et til meg. Ingen til Emil. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve dette. Tapet av lillebroren min har ødelagt meg helt. Jeg føler at alt går til helvete. Men det er ikke bare det, jeg klarer ikke å finne ord. Og når jeg prøver å finne ord så føler jeg meg bare som en liten bortskjemt drittunge som sutrer over alt. Og det har jeg jo faktisk fått bekreftet. Jeg har fått høre at jeg er egoistisk, slem, sur, sta, grinete, lat, en diva, bortskjemt, udugelig, at jeg ødelegger, at jeg må skaffe meg et liv. Og mer. Men det er ikke med vilje folkens. Jeg prøver virkelig alt jeg kan. Hele tiden prøver jeg. Ja mamma, det gjør jeg faktisk. Jeg prøver å være glad hele tiden. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke være i veien for andre, eller ødelegge for noen. Jeg gjør alt jeg kan for å komme meg gjennom dette året. Dette skoleåret. Dette livet. Jeg gjør alt jeg kan for å ha det koselig hjemme. Men alt har blitt helt nytt for meg. Jeg kjenner meg ikke igjen noen steder. Jeg føler meg ikke hjemme noen steder. Jeg er ikke vandt med denne sorgen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle den, handle i situasjoner, hvordan jeg skal snakke til andre. Jeg vet ikke hva som er det rette lenger. Jeg vet ikke hva som er det beste for meg. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det.

"Hvordan går det med deg, Mathilde?". Hva skal jeg svare da? For det går ikke bra. Det går så absolutt ikke bra. Jeg har så vondt inni meg. Jeg vil bare gråte. Jeg vil bare dø. Det gjør kjempevondt å leve. Noen ganger sier jeg det går fint. Noen ganger sier jeg det bare går. Og noen ganger sier jeg at det ikke går bra - men så sier jeg ikke mer. Enda har jeg ikke klart å finne ut hva jeg skal svare på det spørsmålet. Jeg freaker helt ut når noen spør, så bare popper det noen ord ut av munnen min som muligens passer best til den situasjonen. 

"Husk at du kan snakke med meg om det". Ja selvfølgelig vet jeg vet. Hvis jeg hadde hatt lyst så kunne jeg åpnet meg for den journalisten fra Romerikes Blad som har sendt meg flere meldinger og mail dette året, for lenge siden. Hvis jeg hadde klart hadde jeg fortalt hvordan jeg har det til mamma, pappa og bestevennene mine, for lenge siden. Men det går ikke. Jeg føler meg plagsom. Psykolog? Jeg får angst bare av ordet. Jeg har valgt å fortrenge sorgen, jeg har valgt å lure meg selv til at det blir bedre. Jeg har valgt å ikke tenke på meg selv. Jeg har sagt til meg selv at alt er fint.

Men her om dagen fikk jeg en melding på telefonen min. Stenen til Emil var oppe. Jeg var på jobb. Mamma og pappa var ikke hjemme. Selvfølgelig dro jeg dit med en gang jeg var ferdig på jobb. Og først da gikk det opp for meg. Emil kommer aldri, noen sinne tilbake. Aldri. Emil er borte. Emil er død. Da sprakk jeg. Da kjente jeg virkelig på hvordan jeg egentlig har det. Jeg har det helt jævlig. Tenk det - jeg sitter å ser på lillebroren min sin gravstein. 15 år gammel ble han. 15 år!!!! Hva for slags verden er det vi lever i? Hvilken planet er det vi bor på??!? Ikke nok med det, men stenen var jo ikke ferdig en gang. Det fine bildet av han var ikke der. Istedenfor var det et svart hull?? Blomstene var kastet på graven, så jeg så bare halve stenen. Det midlertidige korset var der enda, gjemt bak stenen. Hva for slags opplegg er det??? Og ingen hadde fått beskjed? Det var ren tilfeldighet at bestevenninnen min så at stenen hadde kommet opp den dagen. Skulle den liksom bare stå der ustelt til neste som skulle tenne et lys kom på besøk? Enda det ikke hadde vært lange tiden, er det ikke sånn det skal være. Under den stenen ligger faktisk min døde lillebror på 15 år. Ah, det gjør så vondt å se at det ikke betyr noen ting for andre. Litt av et gravsteinsbyrå. 

Så der satt jeg. Helt alene på kirkegården som jeg ikke hadde vært på siden sommer. For jeg hadde jo fortrengt det. Emil skulle jo komme tilbake. Men nei da. Helt alene satt jeg der. I regnvær, i mørket klokken ti på kvelden i all panikk, angst, gråt og prøver å gjøre det fint der. Prøvde å gjøre det fint på lillebroren min sin grav. Det er vondt det. Egentlig skulle vi sitte sammen i sofaen den kvelden vi, å se på TV sammen. Men nei.

Hele den situasjonen åpnet opp enda fler minner jeg hadde fortrengt. Dagen etter han døde, satt familien pluss en begravelsesmann rundt stuebordet og skulle bestemme begravelsen til Emil. "Du kan velge du Mathilde". Lurer på hvor mange ganger jeg hørte det. 17 år gamle meg planla omtrent hele den begravelsen. Det er ikke noe en 17 åring skal gjøre. For all del, det er heller ingen forelder, eller besteforelder som skal gjøre, selvfølgelig. Men det har ødelagt meg helt. Jeg skulle da faen meg ikke bestemme Emil sin begravelse. Han skulle faen ikke dø!!! Det kan virkelig ikke være sant at vi har begravd Emil?!?!?!?? Hæ????

Så har vi tiden som har gått de siste 11 månedene. Hva har jeg egentlig gjort? For jeg kan nesten ikke huske. Jeg husker kun at fokuset mitt var å være glad. Men hvordan kan jeg da ikke huske noe? Jeg ser igjennom tekster jeg har skrevet, men ikke delt med noen. Her er noe av det som står: 

-
Hvorfor er det ingen som holder meg oppe? Alle bare lar meg falle ned. Det gjør veldig, veldig vondt. Jeg kommer snart Emil. Jeg prøver... Savner deg, du er alt jeg kan ha nå...

Ååå, gode Emil. Savner å ha deg her, jeg gjorde alt fordi jeg elsket deg, og jeg håper du vet jeg fortsatt gjør det. Det er ikke noe morsomt å bruke genserne dine når du ikke blir sur på meg :( Har lånt jakka di også! Skal du ikke kjefte på meg snart? Kom tilbake....

Jeg savner deg sånn Emil. Du aner ikke hvor mye. Du gjorde faktisk livet mitt så mye lettere, og nå vet jeg ikke hvor du er. Håper vi ses igjen snart. Jeg elsker deg lillebroren min. Du er flink, jeg er stolt av deg. Klem fra meg ♥

I natt møtte jeg deg to ganger, Emil. Håper det virkelig var deg, for jeg har aldri noen sinne følt en slik lykke før. Du er den siste jeg ville miste, og nå hadde jeg gjort virkelig alt for å få deg tilbake. Til og med gjort mye for å komme til deg, men jeg kan ikke. Jeg lovet deg. Men vit at jeg vil, og det skal bare ett tegn til for at du trenger meg - så er jeg der hos deg. Jeg er ikke redd.

Jeg kan ikke en gang huske at jeg har skrevet noe av dette. Når har jeg skrevet dette? Nei det vet jeg ikke. 

Ja, hvor skal jeg fortsette nå da. Jeg er langt i fra ferdig. Dette er ikke alt. Jeg har jo blitt så stygg. Ja, det sa jeg. Pene meg sa jeg var stygg. For sånn føler jeg det. Jeg føler meg kjempestygg. Det er nesten for grusomt å si dette, men jeg tror jeg har grått mer over hvordan jeg ser ut enn over sorgen. Fordi jeg har fortrengt det. Prøvd i alle fall, dumme meg. Nå er det på to forskjellige måter også da. Når jeg gråter fordi jeg føler meg stygg så er det mer "resttårer". Når jeg gråter av sorgen så er det vondt. Kjempevondt. I desember gikk jeg ned 8 kilo på 1 måned. Og det likte jeg. Og jeg fortsatte å gå ned i vekt. Helt til sommeren kom, nå er jeg tilbake til der jeg var og det føles ikke bra. Jeg føler meg tung, ekkel, stygg. Jeg husker en av de siste tingene Emil sa til meg. "Du er perfekt Mathilde. Du har perfekt kropp." Jeg skulle så gjerne ønske du var her enda og minnet meg på det. Jeg trenger å høre det. Jeg trenger å høre det fra DEG. Jeg vet du var ærlig, jeg vet du mente det. Nå gjør jeg alt jeg kan for å holde meg unna mat, men jeg klarer jo ikke det heller. Jeg klarer ingen ting.

Også er det disse drømmene da. Marerittene. Gjentagelsene. Det sliter meg ut. Jeg har blitt redd for å sove. Og jeg tør ikke å ta sovetabletter, for da våkner jeg jo ikke opp så jeg kommer meg på skolen. Hver natt handler om død, at jeg er redd eller trist. Hodet mitt gjør meg gal. Det er så skummelt. Og hvis jeg først har en fin drøm, møter Emil og han endelig er tilbake så kommer den store skuffelsen igjen når jeg våkner. Det var bare en drøm. Boom så er dagen ødelagt. 

Og skolen? Den er jeg så nær på å gi opp. Men mitt motto er og har alltid vært "aldri gi opp". Så jeg hører på meg selv. Men helvete det er et slit. Jeg føler meg så dårlig. Jeg var så flink før. Jeg føler meg dum, men jeg vet jo at jeg ikke er det. Jeg henger så langt etter. Og alle tror det er fordi jeg er lat... Men det er ikke derfor. Tro meg, jeg vil. Men det er ikke så lett å konsentrere seg når tankene mine er som de er. Hodet mitt er et slit for meg 24 timer i døgnet. Jeg har vært hos en rådgiver nå, og det ser ut til at jeg skal få reddet meg inn dette året. Men uansett, det eneste jeg egentlig vil når alarmen ringer, er å sove resten av livet.

Og nå kommer julen snart. Den tiden i året hvor familien skal samles og kose seg. Det har alltid vært min favoritt-tid i året. I 16 år var det det. Den siste julegaven jeg kjøpte i fjor var til Emil. Jeg husker jeg ringte han og spurte hva han ønsket seg. Og det han ville ha, det fikk han. Jeg var så fornøyd med den gaven. Og det hadde han vært også, hadde han bare fått åpne den. Men nei. En uke før selveste julaften valgte han å ikke være her mer. Tenk det. En uke før julaften??? Tenk så vondt han har hatt det. Tre dager igjen med skole før juleferien var det. Hvorfor så jeg ikke hva det var? Hvorfor gjorde jeg ingen ting? Hvorfor var jeg ikke der? Jeg er så lei meg. Skulle ønske jeg visste hva som plaget deg, Emil. Jeg hadde gjort alt i min makt for at du skulle fått det bedre - om jeg bare hadde visst. Og nå kommer den dumme julen tilbake allerede nå. Jeg hater jul. Julen er ikke koselig. Den er bare trist, mørk og tung. Julen er ikke fylt med glede. Julen er fylt med tårer og sorg.

Jeg savner Emil. Jeg savner meg. Jeg savner livet. Jeg savner glede. Jeg er så lei av å ha det vondt hele tiden. Jeg er så lei av å ha dårlig samvittighet. Jeg føler dette er min feil. Hadde jeg gjort en liten ting annerledes, så hadde kanskje broren min enda vært her? Jeg føler meg mislykket. Jeg er en vits. Ingen ting gir mening. Ingen ting gjelder. Hver dag er en stor kamp. En kamp jeg må gå igjennom. Og det suger. Og det er vondt. Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor vondt jeg har det. Jeg går rundt med de mest grusomme bildene i hodet mitt. Ett syn INGEN skulle fått lov til å se. Det har virkelig brent seg fast. Og det er vondt. 

Hva skjer etter døden egentlig? Hva tror man? Jeg tenker så mye at jeg vet ikke hva jeg selv tror lenger. Hvor er Emil nå? Er det ikke ulogisk at han ser ned på meg og passer på meg, helt ærlig? Er det ikke det? Eller gjør han det? Hva skjer når man dør??? Døden er så fjern. Man tror aldri man får oppleve den. Men det må man en gang. Og det fant jeg ikke ut før jeg sto med den rett foran meg. Og jeg må dessverre si at akkurat nå - så gleder jeg meg til det er min tur. Det synes jeg er trist. Men det er sånn jeg tenker. Det er det jeg føler. 

Jeg vet ikke om dette er alt en gang. Men her er rotet mitt. Dette har jeg ikke snakket med noen om. Vel, jo. Noe av det. Sinikka. Jeg er så glad jeg har henne. Det er viktig at jeg ikke glemmer å skrive nå. For det er også en av mine daglige tanker. Hun er min motivasjon. Hun vet hva jeg går igjennom. Og forrige uke så åpnet jeg meg for første gang, litt. Litt for henne. Det var nødvendig, men det var ikke nok. For her sitter jeg nå, helt tom. Og plutselig kan jeg føle noe annet. Jeg kjenner ikke meg selv lenger. Hva skal jeg gjøre? Er dette sånn det skal være? Jeg vil ikke. Dette går ikke mer. 

Den dagen da Emil valgte å ta sitt eget liv, så tok han med seg mitt også. Jeg lever ikke lenger. Jeg bare er. 


Dager Som Dette

Postet: 06.10.2014 kl. 11:32. Kategori: Tanker/Meninger.

I dag våknet jeg opp halv ti med alt i fanget, iPhone, iPad, macen, katter, forskjellige ting, vannflaske, over dynen og med klærne på. Da hadde jeg tydeligvis sovnet mens jeg holdt på med noe. Hater når det skjer. Noen ganger pleier jeg bare å sovne, og det er egentlig sykt ekkelt også. Sist jeg så på klokken var den halv seks, så jeg var nok sikkert veldig trøtt. Men uansett å ikke ha kontroll på når jeg selv kan sove er veldig plagsomt. Hadde en heftig hodepine, og et humør på bunnen. Derfor ble det heller ikke noe skole på meg i dag. Dette skoleåret går jo kjempebra!!!! Ironi, selvfølgelig. Elsker livet.

I det siste har jeg drømt så mye at Emil har våknet opp. Jeg går på den hver eneste gang. Det er så utrolig kjipt å våkne opp igjen da, jeg tror liksom at han er her, men nei. Forresten, det er ikke utrolig kjipt. Det er helt jævlig vondt. Hjertet mitt knuses, og jeg vil bare legge meg ned og forsvinne. Når jeg ser på bilder og videoer blir jeg så lei meg, for jeg vet at det jeg ser er borte. Han finnes ikke lenger. Jeg får han aldri tilbake. Også er jeg så utrolig redd for å glemme. Glemme han. Hva hvis jeg gjør det en gang???

Åh, Emil. Du gjorde så mye rart. Men hvorfor dette? Jeg savner deg så mye. Alle stundene vi hadde sammen, du aner ikke hvor mye jeg satt pris på deg. Jeg hadde gledet meg så mye til dette året her, hvor jeg ble 18 og endelig kunne styre litt selv. Hjelpe deg. Kjøre deg rundt. Du og jeg. Jeg lengter etter deg absolutt hele tiden. Jeg trenger deg. Hva er jeg uten deg? Hvorfor er du ikke her? Jeg savner deg så utrolig mye, det gjør så vondt. Jeg skulle så ønske du kunne komme tilbake. Det er det eneste jeg vil. Jeg er så sliten av å leve uten deg. Det er så tomt. Trist. Alt er trist.

Det er så ubeskrivelig. Dette kan ikke beskrives. Jeg finner aldri riktig ord på hva som skjer i hodet mitt. Ingen kan skjønne.
Jeg gråter. 

Forskjellige Tanker

Postet: 29.09.2014 kl. 01:20. Kategori: Tanker/Meninger.

Nå har jeg nettopp skrevet ferdig kåseriet mitt om sjokolade, og levert det inn. Tror kanskje det er den dårligste norskoppgaven jeg har gjort. Får vel bare se da. Haha. Samme det. Ellers så har jeg vært litt med Charlotte i dag. Og nå, nå sitter jeg hjemme i sengen min igjen. Har lest igjennom masse upubliserte blogginnlegg. Fra både før og etter Emil forlot oss. Det er helt sykt å lese. Bare én måned før han døde skrev jeg noe som "Ingen ting kan bli verre nå. Ingen ting". Tenk at jeg trodde det!? Alt kan alltid og når som helst bli verre. Tro meg. 

Jeg leste også gjennom masse drømmer jeg hadde drømt og skrevet ned de første månedene etter 17 desember. Husker veldig lite av det, men ble sittende igjen nå med den samme følelsen jeg hadde på den tiden. Det sjokket. Jeg tror faktisk jeg enda ikke har latt det synke helt inn. Jeg har vært utrolig opptatt med å tenke positivt, leve videre og ha det bra at jeg har utestengt sorgen. Og det har gjort at jeg når som helst knuses helt når jeg først tenker over hva som har hendt. 

På lørdag for eksempel, så var vi å skulle ordne en gravstein til Emil. Da klarte jeg ikke å holde igjen lenger. Det er lenge siden jeg har grått. Kan faktisk ikke huske sist. Men på lørdag klarte jeg ikke å styre meg lenger. Jeg klarte ikke å leve videre, tenke positivt eller ha det bra. Hvordan skal jeg egentlig klare alt det uten Emil. Det eneste jeg ser er navnet hans på en stein. Navnet hans, fødselsdato og dødsdato. Det er fortsatt så uvirkelig. Jeg klarer nok aldri å skjønne hva som har hendt. Jeg venter på Emil hele tiden. Jeg tror han kommer tilbake. Men nei...



Så lurer jeg på - er jeg egoistisk? Noe av det jeg gjør mest om dagen er å klage over meg selv. Jeg har blitt for tjukk. Etterveksten min er for lang. Jeg har ikke noen fine klær. Jeg tenker på det ofte, ser meg i speilet og blir lei meg. Men er det OK? For egentlig, hva har det å si om jeg ikke har farget håret på en stund eller lagt på meg noen kilo? Jeg føler det er så lite å klage på, men samtidig så er disse små problemene så ødeleggende for humøret mitt. Jeg blir gal av meg selv! Jeg tenker så mye. Skulle ønske jeg bare kunne dratt unna. Jeg vil være for meg selv. Ha en egen plass. Finne meg selv på en måte... Akkurat nå - så er alt bare dritt.

Nothing Really Matters

Postet: 03.08.2014 kl. 14:28. Kategori: Tanker/Meninger.

Noen ganger er det litt vanskelig å bare være positiv. Ha smilet på plass. Holde motet oppe. "Å aldri gi opp". Det skal jeg innrømme - det er litt vanskelig. I de siste dagene har jeg følt ekstra på det. Uansett hvor jeg går, hvem jeg er med eller hva jeg gjør så har jeg de mest grusomme bildene i hodet mitt. Den forferdelige sannheten går på repeat igjen og igjen. Hele tiden. Hver gang jeg går opp trappen, ser rett opp mot rommet. Det er det vondeste. Skulle bare ønske jeg kunne titte inn dit med et smil om munnen. Titte inn der - å se, høre og prate med lillebroren min. Det får jeg aldri gjort igjen. Og jeg tror faktisk ingen - ingen, kan forstå hvor jævlig vondt det er. Å leve sånn. Det er det verste. 

Det er plagsomt å ikke klare å fokusere på noe annet. Alt jeg burde brydd meg om, kunne ikke brydd meg mindre. Er jeg egoistisk? Hva er jeg? Jeg vet ikke lenger. Er jeg svak? 

Alt jeg ønsker meg er glede i hverdagen. Det er det eneste jeg håper jeg kan få en dag. Jeg vet det jeg egentlig ønsker meg tilbake ikke er mulig, så er litt glede så mye å ønske seg? Er det? Jeg vil ikke gå rundt å holde tårene tilbake lenger. Jeg vil ikke ha det sånn lenger. Jeg er så sliten. Hvor er energien? Hvor ER gleden? Hva skal jeg gjøre? Når blir det bedre? ...???







Head up. :-)

Kom Tilbake

Postet: 02.06.2014 kl. 00:39. Kategori: Tanker/Meninger.

Daily Thoughts

Postet: 21.05.2014 kl. 20:17. Kategori: Tanker/Meninger.

Ønsker

  • En ting jeg ønsker meg veeeldig om dagen er en bil!!! Haha. Den må være perfekt! Eller ikke perfekt, men liksom fin og søt og selvfølgelig god å kjøre, hihi. Tenker hvertfall på det hver dag, og er på utkikk hele tiden. Bare dumt at jeg er så godt som blakk.
  • Denne er litt sær, og helt umulig. Men jeg skulle faktisk ønske at jeg var en katt. Haha. Tenk det å ha null beskymringer, sove når du vil,  gå ut når du vil, spise når du vil. Alt er gratis og livet er en skikkelig gave (hverfall for de som har et godt hjem) ♥ Da kunne jeg også vært med Asterix hele tiden, og vi kunne lekt sammen og skjønnt akuratt hva han sa til meg. Det hadde vært helt fantastisk!!!

 

Savn

  • Cheerleading er noe jeg savner ekstremt mye. Det ga meg så mye energi og livsglede! Jeg stresset nesten aldri, og jeg klarte faktisk å gå opp en trapp ute å få pusteannfall, haha. Så det er noe jeg veldig gjerne skulle ønske jeg hadde tid til å drive med igjen. Det er jo virkelig en sport jeg følte jeg klarte, og som jeg hadde det veldig gøy med!

    Her er en av de siste konkurransene jeg var med på. EM i Amsterdam 2012 var vel den siste. Ahh som jeg savner det!



    Og her er en av de første gangene jeg klare araber flikkflakk alene. Det var glede det, å kjenne at jeg endelig fikk til noe jeg hadde jobbet for! 



  • Jeg savner også veldig å ha en kjæreste! Bare det å ha noen å være med hele tiden, og alltid ha noen. Så det hadde vært veldig koselig med en kjæreste, må jeg si :-)
  • Glede, er også noe jeg savner veldig. Bare det å kjenne at jeg har glede av å klare noe, glede av noe jeg har ventet på lenge, glede av å gjøre ting jeg liker. Det har forsvunet helt det siste halvåret. 
  • Størst av alt er savnet etter lillebroren min. Det er det som går om og om igjen i hodet mitt hver dag, hvert sekund. Har sagt det mange ganger nå, men jeg hadde virkelig gjort ALT for å få han tilbake. 

Drømmer

  • Er det én ting jeg virkelig drømmer meg bort om veldig ofte, så er det fremtiden min. Jeg håper en dag at jeg har bygget meg godt nok opp i livet til å flytte til New York. Hver dag tenker jeg på hvor deilig det bare hadde vært å rømme fra dette livet for en stund og komme tilbake når jeg har oppled det jeg føler jeg trenger  å oppleve. Å bo i New York er da helt klart nummer 1 på min bucket list. 



  • Å reise jorden rundt er også noe jeg godt kunne tenkt meg, og jeg dagdrømmer ofte om hvor jeg ville dratt. Ikke bare på ferie, men for å virkelig oppleve hvor vi faktisk bor. Jeg har en hel planet å utforske, så hvorfor bare sitte her oppe resten av livet? For de som har lest Livingdoll, så er hun er veldig stor inspirasjon for denne drømmen. 

 

Mål

  • Oppnå suksess. Det er uansett nøkkelen til et godt liv, og det er noe jeg virkelig vil jobbe meg til. Uansett hva det er, så har jeg en liten god følelse inni meg som sier noe bra vil skje i livet mitt snart :-)
  • Generellt å komme meg i bedre form, og kutte ned den usunne livsstilen min. Har allerede begynt å spise mindre godteri, men må jo fortsatt få i meg normal mat. Etter jeg ble vegitarianer har det blitt mye (nesten bare) godteri og sjokolade på meg. Og det er ikke bra! Etterhvert må jeg vel begynne å trene også. Skulle ønske jeg kunne få tilbake den godt trente kroppen jeg hadde for 3 år siden. 
  • Om dagen er faktisk å komme meg ned i spagaten et mål jeg tenker mye på. Jeg aner faktisk ikke hvorfor, for det er ikke noe "bra" talent jeg har bruk for. Men jeg tror kanskje det bare har noe med at jeg savner den gamle meg, og at jeg vil finne frem gamle skills for å finne glede igjen. Kanskje? Jeg vet ikke jeg, men det hadde vært ganske kult!

I Nuet

Postet: 16.05.2014 kl. 00:02. Kategori: Tanker/Meninger.

Nå sitter jeg oppe som vanlig sent på kvelden, stresser med alle tingene jeg burde gjort for flere timer siden. Merker veldig på at det er en veldig kjær som mangler nå. Har vel egentlig vært på gråten hele uken, blir vanskligere og vanskligere for hver dag å holde igjen merker jeg. Savnet etter å høre alle bursdagsønskene. Alle planene. Bare savnet etter å høre stemmen hans. Ah som jeg skulle ønske jeg hadde lillebroren min her nå. Det eneste jeg vil er å ha han tilbake. Jeg gruer meg så innmari til 17. mai. Dagen hvor hele familien egentlig skulle samlet seg for å feire deg, Emil. Endelig 16 år. Hva skal jeg gjøre mens alle andre skal gå rundt å være glade, og feire landet vårt? Hva skal jeg gjøre videre uten deg? Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer mer... Jeg kommer aldri til å vende meg til livet uten deg, kjære lillebroren min. Jeg trenger deg nå. Alt er så feil uten deg.

Jeg gruer meg sånn til de dagene som egentlig skal glede meg. For hva har jeg å glede meg over når du ikke er her? Om en og en halv uke har jeg oppkjøring. Du og jeg som har snakket om hele livet at jeg skulle kjøre deg til skolen. Jeg hadde gledet meg sånn til det! Å endelig få litt alenetid med deg.... Jeg klarer bare ikke å skjønne at du er borte. Du aner ikke hvor mye jeg savner deg. Hvor er du? Ser du meg? Hører du meg? Når kan vi møtes? Har du det bra? 









Trengte bare å lette litt på trykket. Er så deilig noen ganger å bare skrive ned akuratt det jeg tenker på. Håper alle sammen får en fin helg og ikke minst nasjonaldag. Husk å ta vare på de du bryr deg om, og aldri glem det. Unner ingen i verden å sitte igjen sånn som jeg gjør nå. 

Klem ♥

Tanker bla bla

Postet: 11.03.2014 kl. 03:26. Kategori: Tanker/Meninger.

Jeg får ikke sove, igjen. Tør ikke egentlig. Hodet mitt er et rent kaos. Så ekstremt mange tanker som strømmer igjenom, samtidig så har jeg så mye å gjøre på alt for liten tid. Jeg vil så gjerne være med på alt, men jeg vet ikke hvor mye jeg orker lenger :( Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hva det er meningen at jeg skal gjøre? Hæ?

Skulle ønske jeg kunne gjort alt på nytt. Hele livet mitt. Virkelig, for alt går rett til helvette. Jeg kan ikke skjønner hvor jeg gjorde en feil for å få så mye dritt. Det slutter jo aldri?? Hver gang noe er på vei opp, går det rett ned. Hva kan bli værre nå - tenker jeg. Så selvfølgelig blir det værre. Alt kan skje. Alt skjer. Eller? Jeg vil ikke mer. 

Jeg blir jo gal. Jeg vil ikke. Jeg ser mennesker går rundt i rommet mitt, hører tydelige stemmer, gråter. Jeg klikker, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Ser på gamle videoer og bilder, hvor mye som forandrer seg, hvor mye værre ting faktisk blir for hver dag. Så fort. Så sakte. Når slutter det???

Hvor trist er det ikke at det eneste jeg klarer å gjøre er å tenke negativt? Det er ikke meg. Hva skal jeg gjøre? Det gjør så vondt. Jeg vil flytte, prøve å gå videre. Det er så tungt og vanskelig. Jeg vil tilbake i tid. Frem i tid. Jeg vil bare ikke være her hvor jeg er nå. Hvordan Hjelp Slutt

 Det blir bedre blablabla - ja særlig 



Hvor er du?

Postet: 12.02.2014 kl. 22:41. Kategori: Tanker/Meninger.

Alt blir så ekte... Uansett hvor lenge jeg venter, kommer han ikke. Uansett hvor mange ganger jeg ringer, er ikke nummeret i bruk lenger. Uansett hvor mange meldinger jeg sender, får jeg ikke svar. Uansett hvor mye jeg ønsker at alt er en drøm, våkner jeg ikke. På søndag er det to måneder siden jeg sist snakket med min egen lillebror!!?!? Kom tilbake, vær så snill. Jeg trenger deg... Alt suger uten deg. 

Her om dagen hadde jeg forresten en drøm. Men alt føltes så ekte. Jeg var på rommet mitt, og hørte bråk, stemmer, mennesker som gikk, men jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å ligge i sengen min. Når jeg åpnet øynene mine, så var ingen der. Men synet mitt var akuratt som denne videoen - hele natten. I drømmen når jeg sov OG når jeg våknet opp på natten. Altså det føltes ut som jeg var drita full eller noe... Det var så sinnsykt ekkelt. Jeg er plutselig redd for å sove, fordi det var så ekte og skummelt. Før var søvn det eneste stedet jeg kunne slappe av og koble ut, men nå går ikke det heller. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Hjelp

Smil da

Postet: 28.01.2014 kl. 22:52. Kategori: Tanker/Meninger.


How to Be One of a Kind

Postet: 21.01.2014 kl. 23:25. Kategori: Tanker/Meninger.

Sett pris på det du har

Postet: 05.01.2014 kl. 14:52. Kategori: Tanker/Meninger.

Uansett hvor lite man liker det, så vil det alltid være nedturer i livet. Selv når man ikke kan tro ting kan bli værre. Der er jeg nå. Da jeg trodde jeg hadde mistet gutten jeg var forelsket i og så for meg livet mitt sammen min, mistet jeg faktisk den gutten jeg har levd hele livet mitt sammen med. For godt. Det kommer aldri til å bli bra. Den type sorg forsvinner aldri. Kjærlighetsorg derimot - det kan bli bra igjen. Det vil bli bra igjen. 

Selv trodde jeg aldri jeg skulle komme meg videre, men det er desverre fra de verste nedturene vi lærer. For snart tre uker siden var det ikke lenger små bagateller som spilte noen rolle. Og når jeg tenker over det - når har en liten bagatell spilt noen rolle? Man må virkelig lære seg å sette pris på det man har. Det gjør jeg nå. OK - jeg har ikke lenger en kjæreste, men hva så? Jeg har så mye mer som spiller en stor rolle i livet mitt, noe jeg aldri må glemme. Gode venner og ikke minst familie. Virkelig, det er så viktig å sette pris på. Man vet aldri når det er forsent. Aldri. 

Jeg vet fortsatt at det ikke er lett å komme over kjærlighetssorg. Så jeg vil gjerne dele en video her til de som har spurt meg hvordan jeg kommer meg over det. For meg så var det så enkelt som å sette pris på det jeg har, men det er jo i den situasjonen jeg desverre er i nå. Fortsatt kan det være godt med en "opprydning". Derfor synes jeg denne videoen er veldig fin, kanskje den hjelper noen andre?

 


Det finnes mange inspirerende videoer på internett. Bruk 2014 til det det er godt for - teknologi! Alt finner du på internett! Her er to andre inspirerende "breakupvideoer" jeg fant frem. Må bare si at Michelle Phan lager mange andre fine videoer som er verdt å sjekke ut. Hun har virkelig nådd langt ved å tro på seg selv og sette pris på det hun har :)
 


♥ ♥

Så igjen - tenk på alt det andre fine du har og ta vare på det! Som sagt vet du aldri når det er forsent... Nyt heller singellivet og prøv å ha det litt gøy. Det sies at alt skjer for en grunn, hvor sant det er vet jeg ikke, men noe ligger det jo i det. Nå skal jeg ironisk nok se litt mer på Sex og Singelliv, før jeg skal prøve å komme meg litt ut igjen.

Xxx ♥

Til min kjære lillebror

Postet: 29.12.2013 kl. 19:41. Kategori: Tanker/Meninger.

Hei Emil. Min kjære lillebror. Jeg håper du har det bra nå. At du slapper av mens du ser ned på oss. At du passer på meg. Sånn som jeg skulle gjøre med deg. Jeg håper at du skater og koser deg, og gjør alt det som gjør deg lykkelig. Også håper jeg du sover godt.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for det er så vanskelig å sette ord på hva jeg føler. På en måte, så kan jeg ikke tenke meg hva jeg skal gjøre uten deg her nede på jorden. På en annen måte så er jeg litt lettet over at du er fri. At ingen ting vondt kan skje med deg det gode og snille vesenet ditt.
Men fortsatt, jeg skulle ønske du kan komme inn døren og si "Hei kjære søster". Sånn som du alltid gjorde. Jeg skulle ønske du fortsatt kan lage god mat til meg og alle de andre i huset. Jeg skulle ønske du kan fortsette vise meg alle de rare tingene du har funnet. Jeg skulle ønske du fortsatt kan fortelle meg sånn rar fakta som ingen andre kunne. Jeg skulle bare ønske jeg fikk en klem til av deg. Det var så mye jeg hadde planlagt å si til deg, Emil. Det var så mye jeg skulle lære deg. Det var så mye jeg gledet meg til å oppleve med deg. Vi skulle lage flere morsomme minner. Men vi fikk mange fine og morsomme stunder, og de vil jeg aldri glemme. Jeg har de i hjertet mitt sammen med meg.
Hver gang jeg har vært lei meg, så har jeg alltid tenk jeg på deg. At jeg skal klare dette for din sin skyld, og vise at jeg som storesøster skal være forbildet ditt. Men sannheten er, er at du var alltid forbildet mitt. Det har alltid vært du som har holdt meg i live, Emil. Du har alltid vært sist i tankene mine før jeg har lagt meg. Og jeg har alltid sett på deg og tenkt at jeg vet hvor mye du har vært igjennom, og derfor skal jeg også klare det.
Nå har du valgt å forlate jorden, men jeg vet du ikke har dratt fra meg. Jeg vet, og føler at du er med meg hele tiden. Jeg vet at du ikke gjorde dette for å såre noen. Og derfor kan jeg love å leve livet så godt jeg kan for din skyld. Jeg lover deg at jeg skal gripe alle mulighetene jeg får. Og jeg skal jobbe hardt for målene mine, sånn som du alltid gjorde.
Hvil i fred nå, Emil. Jeg elsker deg ♥

Begravelsen på fredag var veldig fin, men veldig tung. Jeg vil bare takke alle som kom, det var fint å se. Også vil jeg takke alle som sender meg fine meldinger. Prøver å svare alle, men det blir litt vanskelig. Kan fortsatt ikke tro hva som har skjedd. Det er så uvirkelig. Jeg bare venter på at han skal komme hjem eller at jeg skal våkne opp fra denne grusomme drømmen. Over er talen jeg holdt i kirken. Er glad for at jeg gjorde det, at jeg fikk sagt mitt siste til Emil før han ble begravd... Uff, nei... Dette går ikke. Jeg kan virkelig ikke tro det. Emil, hvor er du? :(

Var på graven i dag. Den var veldig fin, og han har fått en veldig fin plass som er i solen hele dagen. Tok noen bilder med den nye linsen jeg fikk fra han i julegave. Jeg er så fornøyd. Selvom det var ikke slike bilder som var ment å ta med den. Bildene ble alikevel veldig fine. Ah, Emil jeg skulle ønske du visste hvor mange som brydde seg om deg...










Emil, jeg savner deg sånn. Mer og mer for hver dag. Jeg hadde gjort så mye for å få deg tilbake og vise hvor glad jeg er i deg og hvor mye jeg har satt pris på å ha deg i 15 år av livet mitt. Du er den flotteste engelen som finnes ♥ Ingen kan ta plassen din.

Jeg elsker deg

Postet: 21.12.2013 kl. 15:28. Kategori: Tanker/Meninger.

Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. At jeg skulle skrive dette. Det er ikke sånn det skal være. Hva skal jeg gjøre uten deg? Lillebroren min, jeg håper du kan se meg og passe på meg. Sånn som jeg skulle gjøre med deg. Kjære lillebroren min, du burde vært her med meg nå. Fine, kjekke, gode, smarte, snille gutten min.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, dette er så uvirkelig og feil. 



Jeg elsker deg, Emil ♥ ♥



Alle som føler de vil komme, er hjertelig velkommne til Furuseth kirke fredag 27. desember klokken 13.00. 

♥ Håper du sover godt nå og får hvilt deg, skatten min. Du er den fineste ♥

Fokus på nettmobbing

Postet: 13.11.2013 kl. 19:39. Kategori: Tanker/Meninger.

I dag har jeg trent litt og nettopp spist en selvlaget fiskeburger! Mmmm. Ville bare si hei, også ville jeg bare dele denne videoen til dere som ikke har sett den. Synes den er veldig fin, og synes at det Sophie og Anette gjorde var en veldig bra måte å få frem hvor ille det faktisk er. Nettmobbing og mobbing sjenerelt er ikke kult, i det hele tatt!

Tomt

Postet: 16.10.2013 kl. 00:23. Kategori: Tanker/Meninger.

You are Someone's Reason to Smile

Postet: 11.09.2013 kl. 21:32. Kategori: Tanker/Meninger.

Hei dere. Nå har jeg nettopp hatt besøk av Sinikka. Hun dro vel for en stundt siden da, så nå sitter jeg godt plantet i soffaen og koser med den aller beste katten i verden ♥ Snart kommer vel også Liam til meg, tenker vi skal ha en kosekveld med nett-TV og kos. Ellers så går det veldig fint med både meg og forholdet til meg og Liam for tiden, til dere som lurte :-)

Men det er en liten ting jeg vil ta opp med dere. Jeg vil bare si at jeg har skikkelig dårlig samvittighet for det forrige innlegget jeg skrev. Det var ment til en skoleoppgave, og jeg hadde ALDRI forventet så mange dype, personlige og ikke minst sårbare og forferdlige hemmeligheter. Ja, jeg vet en god del av de var bare tull og tøys, men jeg kan også se at flere av de er ekte. Dette fordi jeg kjenner meg igjen i mye av det. Jeg vil bare si til dere der ute som har det vondt, og sliter mye på det psykiske - du er absolutt ikke alene, selvom du føler det fullstendig ensom. Du er ikke det. 

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal si dette her, og jeg vet det er vanskelig for mange å forstå at det finnes håp. Men bare husk på det at alt ordner seg som regel alltid til slutt. Er det ikke bra nå, så er det bare et tegn på at det ikke er slutten! Jeg kjenner meg som sagt igjen i veldig mange av hemmelighetene deres. Men uansett hva - så aldri gi opp. Håper dere kan love meg å aldri gjøre det. Husk at du er god nok, og at det er i motbakke det går oppover. Vil ikke gå mer i detaljer på egne erfaringer, men jeg vet at det kommer til å ordne seg for dere alle. Bare husk å ha en liten tro på deg selv innerst inne, hele tiden - selv om det kan virke helt umulig. Be til deg selv hver dag, og ha store drømmer. Husk at du er grunnen til noens smil, og at jeg, og helt sikkert mange andre er veldig glad i dere ♥ 
Alt ordner seg ♥ ♥ ♥ 

Her er to av vesenene som er grunnen til mitt smil:





Ha en fin kveld alle sammen, xoxoxoxo

Todays quote

Postet: 15.04.2013 kl. 22:28. Kategori: Tanker/Meninger.



"I'm selfish, impatient and a little insecure. I make mistakes, I am out of control and at times hard to handle. But if you can't handle me at my worst, then you sure as hell don't deserve me at my best.?  -Marlyn Monroe

Vanskelig å tenke positivt?

Postet: 11.01.2013 kl. 17:58. Kategori: Tanker/Meninger.

Hei! Nå er klokken halv fem på natten og jeg får virkelig ikke sove. (Dette innlegget er skrevet for noen dager siden) Har serr prøvd siden klokken 11, men jeg blir bare liggene å tenke. Liksom jeg prøver å sove, men så bare har jeg automatisk øynene åpne, så ligger jeg bare å tenker... Uansett så var det en leser som stilte meg dette spørsmålet: "Lurte også på hvordan du endret innstillingen din? Er det ikke vanskelig å plutselig tenke positivt, få bedre selvtillit osv.? Håper du vil skrive litt om det, hadde hjulpet mye!"
Og jo, selvfølgelig kan jeg skrive litt om det!

For det første så vet dere jo sikkert om det innlegget jeg skrev noen måneder tilbake - jeg skrev IKKE det for å få sympati, og jeg skrev IKKE det for å "rette det mot noen". Noen få hadde vist misforstått meg der. Men det var noen (veldig masse)  følelser jeg hadde holdt inni meg i over 1 år, og jeg var rett og slett sliten, deprimert, tris og ødelagt. Jeg kan love at det ikke var et typisk teenage-utbrudd, for jeg har gått gjennom mye trist som slet på meg sykisk. Da jeg skrev innlegget fikk jeg masse fine kommentarer og mailer. Ikke bare de vanlige "åh, fin blogg. du er pen"-kommentarer, men dype, lange og forklarende kommentarer. Folk åpnet seg for meg og de sa skikkelig støttende ord. Jeg fikk flere lange historier om andres situasjoner på mail (jeg svarte aldri, desverre, men dere som sendte de - jeg lese hvert ord og jeg satt å gråt fordi jeg synes det var modig gjort av dere og jeg satt stor pris på det) og jeg fikk faktisk hjelp og tips. Jeg forklarte det rett som det var til mammaen min, og hun hjalp meg mye. Vi dro til legen, som helt ærlig ikke hjalp så mye. Ting ble fortsatt værre. Jeg skulle egentlig dra til sykolog, men jeg trakk meg fordi jeg ikke liker å snakke om problemene mine til fremmede, uansett. 

Så, det var flere av folk jeg kjente som kom bort til meg og snakket med meg, og spurte hvordan jeg hadde det. De tilbøy seg å hjelpe meg, og det er det som gjorde at jeg begynte å smile igjen. Jeg hadde låst meg helt ute, men når jeg faktisk slapp folk inn, så kunne jeg faktisk slappe bedre av. Jeg snakket med et par venner som står meg veldig nær, og sa alt om det var. Jeg fortalte alle følelsene jeg hadde på hjertet. Kanskje de ikke skjønte bæret av det jeg sa, men de hørte på meg. Jeg tømte meg helt for det jeg hadde holdt inni meg i over et år. Jeg smilte mer, fordi jeg kunne. Jeg var fortsatt lei meg, men jeg bestemte meg for en ting - å starte på nytt. Jeg bestemte meg for at 2013 skulle bli mitt år (litt klisjé, men det funker jo) og at når 2012 var over, så skulle ingen ting stoppe meg. Jeg pusher meg selv til å komme meg over det vonde og gå videre. Jeg endrer holdingen min, og prøver å være en bedre person enn jeg var i går. Jeg prøver så godt jeg kan å være mer sosial. Jeg endrer tankegangen min helt, og prøver å glemme det vonde. JA, det er vanskelig, men jeg orker ikke mer. Jeg vet at jeg ikke er en person som gir opp, så jeg skal klare det. Jeg er så sliten av å være lei meg og gråte meg til søvne hver eneste natt. Jeg er sliten av å gjøre meg selv vondt. Så jeg tvinger meg selv nå til å slutte med det.

Igjen - det er vanskelig, men jeg prøver bare så godt jeg kan å kun fokusere på det positive jeg har. Det er det jeg prøver på. Hvem vet? Kanskje jeg faller tilbake i det sorte hullet igjen, men jeg vil jo ikke det. Så rett og slett, jeg endrer tankegangen min. Med hjelp fra andre. Som nå da. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker for mye. Men jeg prøver å presse meg selv til å tenke fremover og på de personene som betyr noe i livet mitt NÅ ? Jeg slet nok med en form for sosial angst, for jeg var virkelig redd for folk. Jeg sluttet på sporten jeg elsket mest i hele verden. Hvorfor? Jo, fordi det var en lagsport med masse folk. Jeg kjenner jo alle sammen, men jeg var så redd. Men jeg prøver nå så godt jeg kan å slippe inn folk til meg, og det virker som jeg er på god vei. Jeg må bare ta det rolig, og gå i mitt eget tempo - ett skritt av gangen. 

Det er min metode. Komplisert, men det handler nok om å virkelig gå inn i seg selv og kjempe for det man vil. Håper det hjalp deg, jeg vet ikke om jeg var så god til å beskrive hvordan jeg endrer innstillingen min, men jeg prøvde i alle fall å forklare hvordan jeg prøver å tenke nå. 

Smile

Postet: 05.01.2013 kl. 22:50. Kategori: Tanker/Meninger.

Heihei alle sammen! Først vil jeg bare si tusen takk til alle dere snille lesere, dere gjør meg så glad. Dere spør meg om hvordan jeg har det, og vet dere hva? Jeg begyner å ha det veldig fint! Selvfølgelig har det noe med innstillingen min å gjøre, og at jeg er og har vært veldig motivert for et nytt år. Men som dere vet så har jeg hatt det ganske tungt i det siste, og nå blir ting uansett bedre for hver dag. Akkuratt sånn som det skal være! Dere sender meg fine meldinger, kommentarer, mailer og snapper - og jeg blir så glad! Desverre har jeg vært dårlig på å svare dere, men jeg lover det skal jeg slutte med! Dere lyser opp dagen min med de fine ordene deres. Jeg smiler faktisk veldig mye for tiden :D Så tusen takk for at du leser bloggen min, jeg setter veldig stor pris på det! ♥

I går kjøpte jeg meg videokamerea, så nå blir det masse bra videoblogging! Jeg er faktisk skikkelig gira! Har allerede to stykker på lur. En innkjøpsvideo og en med meg og Sinikka fra i går. Vi hadde det forresten veldig koselig, og satt oppe å lo til klokken fire på natten. Ellers så er jeg hos Liam nå, og nå skal vi begge spille Sims. Btw, så spiller jeg The Sims 3! Det var en leser som lurte på det, og ja - det funker på Macbook. Bilder fra nuet (uten bukse, hihih omg neida lolz):



Ha en fin kveld dere, love you all ♥

Hva får deg til å smile?
Hva har du gjort i dag? 

Har du det ikke bra?

Postet: 04.12.2012 kl. 19:15. Kategori: Tanker/Meninger.

Dette innlegget er skrevet 3. desember klokken 03.25.

Hei. I går fikk jeg en kommentar etter at jeg sa jeg hadde det bra på en femmer på en skala fra 1-10. Det sto: har du ikke det bra? siden du er kun på fem? jeg tenker at hvis du er på fem, så må jeg vere på 0,00013 elns.. du har en fantastisk kjæreste, du er utrulig pen, du veier akkurat det jeg vil veie, og så mye mer.. jeg skjønner ikke helt hva som kan være galt, men uansett.. stå på videre!:) 

Ja, jeg har en helt fantasisk kjæreste, jeg er pen, jeg har en normal vekt, og helt sikkert mye bra på punkter hvor andre her i verden ikke har. Det er nok helt sant. Men siden du spør - så nei, jeg har det ikke bra. Helt ærlig så er jeg så langt nede i et sort hull som det er mulig. Hvor har det blitt av det perfekte livet mitt? Jo det skal jeg si dere... Jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg finner det rett og slett ikke. Jeg har mistet det.  

Det siste året har jeg grått meg til søvn hver eneste natt.  er også en av de nettene. Jeg får ikke sove, jeg gråter, jeg tenker, jeg gråter, jeg gråter, jeg hater livet, jeg gråter. Jeg gråter. Klokken er 02.23. Jeg skal opp tidelig i morgen. Men jeg klarer ikke sove. Alt er bare helt dritt. Følelsene mine kan ikke styres lenger, jeg skjønner ingen ting lenger. Jeg er redd for mennesker. Hvorfor? Hva har skjedd med meg? Jeg var jo så lykkelig. Jeg klarer bare ikke å skjønne det. Hvor er alle vennene mine? Hvor er bestevennen min? Hvor er jeg? Hvor???

Jeg har fått dårlige vaner. Så utrolig mange. Jeg er ikke sosial. Jeg trekker meg unna folk. Jeg blir sur for ingen ting. Jeg gråter for ingen ting. Jeg skjønner ingenting. Jeg avviser folk. Jeg lyver for meg selv. Jeg ser ikke positivt på noen ting. Jeg kan ikke en gang huske sist gang jeg lo skikkelig. Jeg mener det, jeg husker ikke! Hvor har det blitt av meg? Jeg er ikke sånn som dette! Jeg er jo en blid og glad jente. Hvor har det blitt av meg? Er jeg forlatt i fortiden? Hvem gikk fra meg? 

Hvor er det konkrete svaret mitt? Hvorfor er jeg så lei meg og trist - hele tiden? Hvorfor? Hva skjedde? Når skjedde det? Jeg hater alt. Jeg har ikke krefter. Jeg skulle ønske jeg kunne sove bort alle dagene mine. Og forbli i drømmeland. Jeg drømmer så ofte om livet mitt før. Da jeg var lykkelig, hadde det bra og var med venner hele tiden. Da jeg var forelsket i verdens beste gutt og ingen sa noe på det. Da jeg smilte til meg selv hver gang jeg så meg i speilet. Hvor har det blitt av selvsilitten min? Jeg klarer virkelig ikke å skjønne noen ting. Jeg orker ikke mer. Jeg er så lei av å gråte og være lei meg. Hvorfor er jeg ikke glad? Jeg har mistet alt.

Jeg føler at jeg lever i en ond sirkel, ingen ting går lenger. Jeg har mistet alt håpet. Jeg hadde jo så store planer her i livet. Hvor har det blitt av de? Hvorfor har jeg det ikke bra? Jeg har jo en fantastisk kjæreste, jeg er pen, jeg har en normal vekt. Hva mangler? Hvorfor har jeg mistet den sosiale delen av meg? Jeg går jo rundt å gjemmer meg for alle. Jeg tørr jo så vidt å se igjen folk jeg delte hverdagen med. Hva skjer?

Jeg har skrevet ganske mange tanke-innlegg uten å poste de. Her er ett utsnitt av noe jeg skrev 20. mai 2012. Da ting virkelig begynte å bli ille. Da jeg skjønte at ting aldri kom til å bli som før igjen;

"Har du noen gang hatt den følelsen av at du ikke skjønner noen ting, at du ikke klarer å se fremmover fordi absolutt alt rund deg har falt sammen, at du har følt deg helt alene, at du bare går å tenker på det samme om igjen og om igjen hele tiden, at det er noe inni deg som du virkelig vil få ut og ordne opp i, men det blir bare feil uansett hva, at du bare føler at ingen ting er som det skal, at det er noe som ikke er der, at du ikke vet hva du skal gjøre lenger? At alt rett og slett suger? Det og mange andre følelser fører med ungdomstiden, men det er overhode ikke noen som helst gode følelser. 

Du vet liksom ikke en gang når det startet. Du vet ikke hva du har gjort. Du vet ingen ting, alt bare raser sammen, rett forran deg. Det er grusomt. Og i tillegg så har du ingen å virkelig snakke med. Du vet du egentlig har det, men du tørr ikke, for du er redd for at de skal misforstå. Eller at du bare ikke vil, for de personene som sier du kan snakke med deg om alt, osv. er ikke til å stole på. Har du noen gang følt at det virkelig er ingen du kan stole på? Det er sykt vondt."

25. juni 2012 lagde jeg enda ett innlegg. Hele innlegget var løyn. Folk spurte meg mye om hvorfor jeg bare blogget om Liam, om jeg aldri var med venner. Hva som hadde skjedd mellom Marthe og meg. Da løy jeg for meg selv og sa at livet mitt var perfekt;

"Det siste året har det skjedd veldig mye, og ja, mye av nedturene er fordi jeg er mye med Liam. Det er veldig dumt, men jeg tror jeg vet best selv når jeg har det bra. Jeg har det bra når jeg er med Liam, og det som har skjedd går ikke ann å gjøre så mye med! Sånn er det bare. Folk tror jeg blir en loner om jeg gjør det slutt med Liam, men jeg har verdens beste venner jeg kan komme til. Selvom jeg er mye med kjæresten min betyr vel ikke det at jeg ikke har venner? Og som sagt så kommer jeg ikke til å gå i detaljer for hva som har skjedd, men jeg kan i alle fall si at nå er livet mitt perfekt!"

Det er så ubeskrivelig vanskelig å sette ord på hva som skjer inne i hodet mitt. Det går ikke å sette ord på det. Det er faktisk helt umulig. Jeg må være tom for energi. Positiv energi. Den er borte. I over 1 år har det vært som dette. Jeg ha ikke turt å snakke med noen om det for jeg synes det er..... flaut. Er det riktig? Skal det være flaut å snakke om følelsene sine? Jeg vet ikke. Jeg er jo så dum.

Hvis jeg skal gå tilbake i tid og finne det mest lykkeligeste punktet av livet mitt så må vi tilbake til juni og juli 2011. Da var livet perfekt. Så snudde det brått. Alt raste sammen. Alle hatet meg. Ingen likte meg. Alle unngikk meg. Ingen ville være med meg. Jeg lurte meg selv. Sa til meg selv at det ordnet seg. Så fikk jeg sammenbrudd. Jeg gråt meg til søvne en natt. Og neste natt. Og neste natt. Så drakk jeg meg full så dum jeg var, og ødela mer for selv. Det skulle jeg ikke gjøre igjen, for da skjønte jeg ting. Men det var nok for sent. Men hvorfor? Hva hadde folk mot meg?

Det vet jeg ikke den dag i dag heller. For jeg gjorde jo ingen ting. Jeg var bare meg selv. Jeg fant kjærligheten og levde ett lykkelig og perfekt ungdomsliv. Men så forlot alle meg. HVORFOR? Hva har jeg gjort?Jeg er jo helt ødelagt. Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg har jo sittet her i sengen min og grått i flere timer nå. Når skal dette gi seg? Skulle det ikke gå over med en gang som det pleide? I steden så sitter jeg igjen med de samme følelsene som jeg også hadde forrige måned. Og forrige måned der. Og samme som for 1 år siden. De samme vonde følelsene. Jeg føler meg.... Alene.

Vel, jeg skjønner ikke hva som har hendt med meg. Men jeg er i allefall deprimert. Lei av alt. Og jeg har det ikke bra. Jeg har det greit til tider. Kjæresten min er perfekt for meg, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten han. Men det er så mye mer. Så mye mer som skulle vært bra, men som er helt jævelig. Dumt det ikke synes så godt. For mange tror faktisk jeg har et perfekt liv. Det har folk faktisk sagt til meg. De sier jeg er heldig fordi livet mitt er så perfekt. Men nei - det er det så absolutt ikke. Skulle ønske denne skrivingen var som terapi, men det er det ikke. Jeg liker bare å skrive. Blir ikke noe spessiellt glad egentlig, jeg bare liker det. ... Herregud hvem bryr seg? jeg må være gal.

Fåtallet skjønner vel det tullet som står her, men ville bare få ut tankene mine. De har vært inni meg så lenge at jeg trengte det.

Vi snakkes.

Perfekt liv

Postet: 26.09.2012 kl. 23:16. Kategori: Tanker/Meninger.

You complete me

Postet: 21.08.2012 kl. 16:43. Kategori: Tanker/Meninger.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget her egentlig. Jeg fikk plutselig lyst til å skrive. Klokken er nå 00.00, og det er skole i morgen. Jeg hadde til og med lagt meg ned i sengen for å sove, men i det siste har jeg tenkt på så utrolig mye rart, som ikke en gang har noen sammenheng. Alle tanker bare svever rundt om kring i hodet mitt. Særlig når jeg egentlig skal sove. Som nå. Men nå fikk jeg bare en trang for å skrive ned alle tankene jeg tenker på akkuratt nå. Jeg aner ikke når jeg kommer til å poste dette innlegget. Enten blir det en av samlingen med upostede tanke-innlegg. Eller så poster jeg det en dag jeg virkelig føler for å dele mine tanker. Aner ikke, jeg tar akkuratt det på sparket. Tror jeg. 

Hmm. I det siste har jeg og Liam hatt en periode hvor vi har kranglet en del. Vi hakker på hverandre hele tiden. Så sier vi unskyld. Så er vi venner. Så krangler vi igjen. Og sånn fortsetter det. Aner ikke når slike "perioder" slutter. Det er ikke noe gøy i det hele tatt. Spessiellt når det er en person som betyr så mye for deg, og det eneste dere nesten gjør er å krangle. Jeg er redd. For at jeg vil miste han. Samtidig vet jeg at jeg aldri vil det. Jeg bare vet det. Omtrent alle venner, alle som leser bloggen, alle som vet hvem jeg og Liam er sammen, mener vi er det søteste kjæresteparret de har sett. Ikke alle, men omtrent. For jeg hører det flere ganger om dagen. Og er vi ikke søte da? Jeg mener da det. Vi kler hverandre, gjør vi ikke? 

Jeg kan med hånden på hjertet si at min første kjærlighet, vil forbli min eneste. I alle fall inne i hjertet mitt. Men hvem vet? Kanskje om 2 uker, er det over? 3 uker? 4? Et halvt år? 10 år? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at jeg elsker han. Han er så perfekt for meg! Jeg har skrevet det før. "Ingen er perfekte, men Liam er mer enn perfekt for meg". Han er virkelig det. Jeg vet det er ekte kjærlighet. Noen tenker sikker at jeg ikke vet hva ekte kjærlighet er. I og med at jeg er ung, dum og ikke har nok erfaring. Men hva er egentlig nok erfaring? Må man ha hatt 10 kjærester i løpet av to år, klint med så mange at du ikke husker det en gang, for å ha nok erfaring? Er det egentlig noe som heter erfaring når det kommer til kjærlighet? Er det det? Hmm. Det lurer jeg faktisk på. Må man teste ut forskjellige mennesker, som ikke en gang er like, eller holder det med å lære av hverandres feil, i det ene fordholdet du har? For meg funker det bra. Jeg har hatt én kjæreste. Kysset med én gutt. Sovet i samme seng med én gutt. Jeg har bare vært borti en gutt jeg kan vise kjærlighet for.
En gutt, av alle de 7 000 000 000++ menneskene vi er på jorda. Det er bare han jeg trenger. Det er bare han jeg elsker, han er alt for meg. Han gjør jo dagen min lysere, uansett. Hæ? Hvorfor krangler vi da?

Jeg anntar at noen "perioder" med krangling dag og natt gjør oss sterkere? Eller svakere? Hva tror dere? Vi har det jo utrolig fint sammen. Bortsett fra når vi kran..... Nei. Jeg har det fint med kjæresten min hele tiden. Selv når vi krangler. For når vi skriker til hverandre, føler jeg bare jeg vil ha en stor klem. Ikke av hvem som helst, men av han. Lukte den gode lukten hans som bare får frem fine tanker. Og ikke minst smilet mitt. Jeg vet ikke om dere har sett det, men på rommet mitt har jeg et bilde av Liam, hvor jeg har klipt ut et sitat fra Topp, der Miley Cyrus sa om kjæresten sin. "Liam får meg til å SMILE" står det. Når jeg så det i bladet første gang, begynte jeg å smile. Bare jeg sier "Liam" nå, så begyner jeg å smile. Han må da være utrolig bra for meg? Hvem andre får meg til å smile bare ved å nevne navnet? Ingen andre. Han er jo best. Ah, gud som jeg elsker den gutten. Han er bare så utrolig god!

Alle er forskjellige. Alle har forskjellige meninger. Jeg og Liam har masse forskjellige meninger. Jeg lurer, når man sier at "du kan snakke med meg om alt", skal man starte en "debatt", eller en stor sak, når det man egentlig bare ville var å snakke og få ut det som plager deg? OK, vi har forskjellige meninger, men noen ganger går det faktisk ann å holde ting inne og bare lytte. Det er egentlig utrolig deilig. Du trenger ikke å starte en stor diskusjon selvom du ikke er enig i det den andre sier. Bare lytt. Det hjelper for begge. Eller alle. Noen ganger er det helt greit å bare lytte

Men. Hva er egentlig ekte kjærlighet? Er det noen man finner ut selv, eller er det en fasit? Må man være lykkelig hele tiden og bare ha det fint, eller der det bra å ha noen dager som ikke er fullt så fine? Jeg tror jeg vet svaret. Ekte kjærlighet er i alle fall for meg når du føler deg komplett, sammen med noen. Jeg har prøvd å fårestille meg at det blir slutt mellom meg og Liam, men med en gang jeg bare er innom tanken har jeg bare følt at en bit av meg bokstavelig talt blir revet bort. Når du får den følelsen av kun en tanke - da er det ekte kjærlighet. Det jeg har nå, er ekte kjærlighet. Vi elsker hverandre, vi finner lykken i hverandre og vi vet hva som plager hverandre. Vi kjenner hverandre. Vi elsker hverandre. I en alder av 16. Det er mulig. For jeg har det nå. Ekte kjærlighet. Og jeg er kun 16 år gammel. Alder, det er bare et tall. Er det ikke det da?

Noen ganger er det så ekstra fint med en blogg. Du bestemmer selv hva det skal stå der. Du kan skrive om hva du vil. Så kan du velge om du vil dele det eller ikke. Jeg skal ærlig innrømme at jeg bruker bloggen som en dagbok. Jeg har masse innlegg jeg ikke har postet. Er det noen jeg er sur på, så skriver jeg det ned. Noe jeg er lei meg over, så skriver jeg det ned. Men jeg ville aldri postet det. Heller ta vare på det og bare samle tankene mine. Sånn som nå. Jeg har bare skrevet av tankene mine inne i hodet. Er det bare jeg som skjønner hva det står her? Eller er det mulig å få frem noe som helst i det jeg nettopp har brukt én time på å skrive?




Jeg vet ikke helt hva jeg fikk frem eller ikke her. Jeg har vel egentlig bare latt fingrene styre. Samma det, det er min blogg. Jeg elsker deg, Liam. Du gjør meg komplett. You complete me. 

Kony 2012

Postet: 07.03.2012 kl. 13:54. Kategori: Tanker/Meninger.

Alle sammen, se, og del! Helt klar verdt det, selvom den er lang!

So true

Postet: 02.12.2011 kl. 13:56. Kategori: Tanker/Meninger.

"This is not only about Justin. This is about everybody."

Noen la denne ut på Facebook, og syns den var så fin at jeg deler den her. Den sier så mye, hva er din mening?