"I'm selfish, impatient and a little insecure. I make mistakes, I am out of control and at times hard to handle. But if you can't handle me at my worst, then you sure as hell don't deserve me at my best.?  -Marlyn Monroe

Hei! Nå er klokken halv fem på natten og jeg får virkelig ikke sove. (Dette innlegget er skrevet for noen dager siden) Har serr prøvd siden klokken 11, men jeg blir bare liggene å tenke. Liksom jeg prøver å sove, men så bare har jeg automatisk øynene åpne, så ligger jeg bare å tenker... Uansett så var det en leser som stilte meg dette spørsmålet: "Lurte også på hvordan du endret innstillingen din? Er det ikke vanskelig å plutselig tenke positivt, få bedre selvtillit osv.? Håper du vil skrive litt om det, hadde hjulpet mye!"
Og jo, selvfølgelig kan jeg skrive litt om det!

For det første så vet dere jo sikkert om det innlegget jeg skrev noen måneder tilbake - jeg skrev IKKE det for å få sympati, og jeg skrev IKKE det for å "rette det mot noen". Noen få hadde vist misforstått meg der. Men det var noen (veldig masse)  følelser jeg hadde holdt inni meg i over 1 år, og jeg var rett og slett sliten, deprimert, tris og ødelagt. Jeg kan love at det ikke var et typisk teenage-utbrudd, for jeg har gått gjennom mye trist som slet på meg sykisk. Da jeg skrev innlegget fikk jeg masse fine kommentarer og mailer. Ikke bare de vanlige "åh, fin blogg. du er pen"-kommentarer, men dype, lange og forklarende kommentarer. Folk åpnet seg for meg og de sa skikkelig støttende ord. Jeg fikk flere lange historier om andres situasjoner på mail (jeg svarte aldri, desverre, men dere som sendte de - jeg lese hvert ord og jeg satt å gråt fordi jeg synes det var modig gjort av dere og jeg satt stor pris på det) og jeg fikk faktisk hjelp og tips. Jeg forklarte det rett som det var til mammaen min, og hun hjalp meg mye. Vi dro til legen, som helt ærlig ikke hjalp så mye. Ting ble fortsatt værre. Jeg skulle egentlig dra til sykolog, men jeg trakk meg fordi jeg ikke liker å snakke om problemene mine til fremmede, uansett. 

Så, det var flere av folk jeg kjente som kom bort til meg og snakket med meg, og spurte hvordan jeg hadde det. De tilbøy seg å hjelpe meg, og det er det som gjorde at jeg begynte å smile igjen. Jeg hadde låst meg helt ute, men når jeg faktisk slapp folk inn, så kunne jeg faktisk slappe bedre av. Jeg snakket med et par venner som står meg veldig nær, og sa alt om det var. Jeg fortalte alle følelsene jeg hadde på hjertet. Kanskje de ikke skjønte bæret av det jeg sa, men de hørte på meg. Jeg tømte meg helt for det jeg hadde holdt inni meg i over et år. Jeg smilte mer, fordi jeg kunne. Jeg var fortsatt lei meg, men jeg bestemte meg for en ting - å starte på nytt. Jeg bestemte meg for at 2013 skulle bli mitt år (litt klisjé, men det funker jo) og at når 2012 var over, så skulle ingen ting stoppe meg. Jeg pusher meg selv til å komme meg over det vonde og gå videre. Jeg endrer holdingen min, og prøver å være en bedre person enn jeg var i går. Jeg prøver så godt jeg kan å være mer sosial. Jeg endrer tankegangen min helt, og prøver å glemme det vonde. JA, det er vanskelig, men jeg orker ikke mer. Jeg vet at jeg ikke er en person som gir opp, så jeg skal klare det. Jeg er så sliten av å være lei meg og gråte meg til søvne hver eneste natt. Jeg er sliten av å gjøre meg selv vondt. Så jeg tvinger meg selv nå til å slutte med det.

Igjen - det er vanskelig, men jeg prøver bare så godt jeg kan å kun fokusere på det positive jeg har. Det er det jeg prøver på. Hvem vet? Kanskje jeg faller tilbake i det sorte hullet igjen, men jeg vil jo ikke det. Så rett og slett, jeg endrer tankegangen min. Med hjelp fra andre. Som nå da. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker for mye. Men jeg prøver å presse meg selv til å tenke fremover og på de personene som betyr noe i livet mitt NÅ ? Jeg slet nok med en form for sosial angst, for jeg var virkelig redd for folk. Jeg sluttet på sporten jeg elsket mest i hele verden. Hvorfor? Jo, fordi det var en lagsport med masse folk. Jeg kjenner jo alle sammen, men jeg var så redd. Men jeg prøver nå så godt jeg kan å slippe inn folk til meg, og det virker som jeg er på god vei. Jeg må bare ta det rolig, og gå i mitt eget tempo - ett skritt av gangen. 

Det er min metode. Komplisert, men det handler nok om å virkelig gå inn i seg selv og kjempe for det man vil. Håper det hjalp deg, jeg vet ikke om jeg var så god til å beskrive hvordan jeg endrer innstillingen min, men jeg prøvde i alle fall å forklare hvordan jeg prøver å tenke nå. 

Heihei alle sammen! Først vil jeg bare si tusen takk til alle dere snille lesere, dere gjør meg så glad. Dere spør meg om hvordan jeg har det, og vet dere hva? Jeg begyner å ha det veldig fint! Selvfølgelig har det noe med innstillingen min å gjøre, og at jeg er og har vært veldig motivert for et nytt år. Men som dere vet så har jeg hatt det ganske tungt i det siste, og nå blir ting uansett bedre for hver dag. Akkuratt sånn som det skal være! Dere sender meg fine meldinger, kommentarer, mailer og snapper - og jeg blir så glad! Desverre har jeg vært dårlig på å svare dere, men jeg lover det skal jeg slutte med! Dere lyser opp dagen min med de fine ordene deres. Jeg smiler faktisk veldig mye for tiden :D Så tusen takk for at du leser bloggen min, jeg setter veldig stor pris på det! ♥

I går kjøpte jeg meg videokamerea, så nå blir det masse bra videoblogging! Jeg er faktisk skikkelig gira! Har allerede to stykker på lur. En innkjøpsvideo og en med meg og Sinikka fra i går. Vi hadde det forresten veldig koselig, og satt oppe å lo til klokken fire på natten. Ellers så er jeg hos Liam nå, og nå skal vi begge spille Sims. Btw, så spiller jeg The Sims 3! Det var en leser som lurte på det, og ja - det funker på Macbook. Bilder fra nuet (uten bukse, hihih omg neida lolz):

Ha en fin kveld dere, love you all ♥

Hva får deg til å smile?
Hva har du gjort i dag? 

Dette innlegget er skrevet 3. desember klokken 03.25.

Hei. I går fikk jeg en kommentar etter at jeg sa jeg hadde det bra på en femmer på en skala fra 1-10. Det sto: har du ikke det bra? siden du er kun på fem? jeg tenker at hvis du er på fem, så må jeg vere på 0,00013 elns.. du har en fantastisk kjæreste, du er utrulig pen, du veier akkurat det jeg vil veie, og så mye mer.. jeg skjønner ikke helt hva som kan være galt, men uansett.. stå på videre!:) 

Ja, jeg har en helt fantasisk kjæreste, jeg er pen, jeg har en normal vekt, og helt sikkert mye bra på punkter hvor andre her i verden ikke har. Det er nok helt sant. Men siden du spør - så nei, jeg har det ikke bra. Helt ærlig så er jeg så langt nede i et sort hull som det er mulig. Hvor har det blitt av det perfekte livet mitt? Jo det skal jeg si dere... Jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg finner det rett og slett ikke. Jeg har mistet det.  

Det siste året har jeg grått meg til søvn hver eneste natt. Nå er også en av de nettene. Jeg får ikke sove, jeg gråter, jeg tenker, jeg gråter, jeg gråter, jeg hater livet, jeg gråter. Jeg gråter. Klokken er 02.23. Jeg skal opp tidelig i morgen. Men jeg klarer ikke sove. Alt er bare helt dritt. Følelsene mine kan ikke styres lenger, jeg skjønner ingen ting lenger. Jeg er redd for mennesker. Hvorfor? Hva har skjedd med meg? Jeg var jo så lykkelig. Jeg klarer bare ikke å skjønne det. Hvor er alle vennene mine? Hvor er bestevennen min? Hvor er jeg? Hvor???

Jeg har fått dårlige vaner. Så utrolig mange. Jeg er ikke sosial. Jeg trekker meg unna folk. Jeg blir sur for ingen ting. Jeg gråter for ingen ting. Jeg skjønner ingenting. Jeg avviser folk. Jeg lyver for meg selv. Jeg ser ikke positivt på noen ting. Jeg kan ikke en gang huske sist gang jeg lo skikkelig. Jeg mener det, jeg husker ikke! Hvor har det blitt av meg? Jeg er ikke sånn som dette! Jeg er jo en blid og glad jente. Hvor har det blitt av meg? Er jeg forlatt i fortiden? Hvem gikk fra meg? 

Hvor er det konkrete svaret mitt? Hvorfor er jeg så lei meg og trist - hele tiden? Hvorfor? Hva skjedde? Når skjedde det? Jeg hater alt. Jeg har ikke krefter. Jeg skulle ønske jeg kunne sove bort alle dagene mine. Og forbli i drømmeland. Jeg drømmer så ofte om livet mitt før. Da jeg var lykkelig, hadde det bra og var med venner hele tiden. Da jeg var forelsket i verdens beste gutt og ingen sa noe på det. Da jeg smilte til meg selv hver gang jeg så meg i speilet. Hvor har det blitt av selvsilitten min? Jeg klarer virkelig ikke å skjønne noen ting. Jeg orker ikke mer. Jeg er så lei av å gråte og være lei meg. Hvorfor er jeg ikke glad? Jeg har mistet alt.

Jeg føler at jeg lever i en ond sirkel, ingen ting går lenger. Jeg har mistet alt håpet. Jeg hadde jo så store planer her i livet. Hvor har det blitt av de? Hvorfor har jeg det ikke bra? Jeg har jo en fantastisk kjæreste, jeg er pen, jeg har en normal vekt. Hva mangler? Hvorfor har jeg mistet den sosiale delen av meg? Jeg går jo rundt å gjemmer meg for alle. Jeg tørr jo så vidt å se igjen folk jeg delte hverdagen med. Hva skjer?

Jeg har skrevet ganske mange tanke-innlegg uten å poste de. Her er ett utsnitt av noe jeg skrev 20. mai 2012. Da ting virkelig begynte å bli ille. Da jeg skjønte at ting aldri kom til å bli som før igjen;

"Har du noen gang hatt den følelsen av at du ikke skjønner noen ting, at du ikke klarer å se fremmover fordi absolutt alt rund deg har falt sammen, at du har følt deg helt alene, at du bare går å tenker på det samme om igjen og om igjen hele tiden, at det er noe inni deg som du virkelig vil få ut og ordne opp i, men det blir bare feil uansett hva, at du bare føler at ingen ting er som det skal, at det er noe som ikke er der, at du ikke vet hva du skal gjøre lenger? At alt rett og slett suger? Det og mange andre følelser fører med ungdomstiden, men det er overhode ikke noen som helst gode følelser. 

Du vet liksom ikke en gang når det startet. Du vet ikke hva du har gjort. Du vet ingen ting, alt bare raser sammen, rett forran deg. Det er grusomt. Og i tillegg så har du ingen å virkelig snakke med. Du vet du egentlig har det, men du tørr ikke, for du er redd for at de skal misforstå. Eller at du bare ikke vil, for de personene som sier du kan snakke med deg om alt, osv. er ikke til å stole på. Har du noen gang følt at det virkelig er ingen du kan stole på? Det er sykt vondt."

25. juni 2012 lagde jeg enda ett innlegg. Hele innlegget var løyn. Folk spurte meg mye om hvorfor jeg bare blogget om Liam, om jeg aldri var med venner. Hva som hadde skjedd mellom Marthe og meg. Da løy jeg for meg selv og sa at livet mitt var perfekt;

"Det siste året har det skjedd veldig mye, og ja, mye av nedturene er fordi jeg er mye med Liam. Det er veldig dumt, men jeg tror jeg vet best selv når jeg har det bra. Jeg har det bra når jeg er med Liam, og det som har skjedd går ikke ann å gjøre så mye med! Sånn er det bare. Folk tror jeg blir en loner om jeg gjør det slutt med Liam, men jeg har verdens beste venner jeg kan komme til. Selvom jeg er mye med kjæresten min betyr vel ikke det at jeg ikke har venner? Og som sagt så kommer jeg ikke til å gå i detaljer for hva som har skjedd, men jeg kan i alle fall si at nå er livet mitt perfekt!"

Det er så ubeskrivelig vanskelig å sette ord på hva som skjer inne i hodet mitt. Det går ikke å sette ord på det. Det er faktisk helt umulig. Jeg må være tom for energi. Positiv energi. Den er borte. I over 1 år har det vært som dette. Jeg ha ikke turt å snakke med noen om det for jeg synes det er..... flaut. Er det riktig? Skal det være flaut å snakke om følelsene sine? Jeg vet ikke. Jeg er jo så dum.

Hvis jeg skal gå tilbake i tid og finne det mest lykkeligeste punktet av livet mitt så må vi tilbake til juni og juli 2011. Da var livet perfekt. Så snudde det brått. Alt raste sammen. Alle hatet meg. Ingen likte meg. Alle unngikk meg. Ingen ville være med meg. Jeg lurte meg selv. Sa til meg selv at det ordnet seg. Så fikk jeg sammenbrudd. Jeg gråt meg til søvne en natt. Og neste natt. Og neste natt. Så drakk jeg meg full så dum jeg var, og ødela mer for selv. Det skulle jeg ikke gjøre igjen, for da skjønte jeg ting. Men det var nok for sent. Men hvorfor? Hva hadde folk mot meg?

Det vet jeg ikke den dag i dag heller. For jeg gjorde jo ingen ting. Jeg var bare meg selv. Jeg fant kjærligheten og levde ett lykkelig og perfekt ungdomsliv. Men så forlot alle meg. HVORFOR? Hva har jeg gjort?Jeg er jo helt ødelagt. Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg har jo sittet her i sengen min og grått i flere timer nå. Når skal dette gi seg? Skulle det ikke gå over med en gang som det pleide? I steden så sitter jeg igjen med de samme følelsene som jeg også hadde forrige måned. Og forrige måned der. Og samme som for 1 år siden. De samme vonde følelsene. Jeg føler meg.... Alene.

Vel, jeg skjønner ikke hva som har hendt med meg. Men jeg er i allefall deprimert. Lei av alt. Og jeg har det ikke bra. Jeg har det greit til tider. Kjæresten min er perfekt for meg, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten han. Men det er så mye mer. Så mye mer som skulle vært bra, men som er helt jævelig. Dumt det ikke synes så godt. For mange tror faktisk jeg har et perfekt liv. Det har folk faktisk sagt til meg. De sier jeg er heldig fordi livet mitt er så perfekt. Men nei - det er det så absolutt ikke. Skulle ønske denne skrivingen var som terapi, men det er det ikke. Jeg liker bare å skrive. Blir ikke noe spessiellt glad egentlig, jeg bare liker det. ... Herregud hvem bryr seg? jeg må være gal.

Fåtallet skjønner vel det tullet som står her, men ville bare få ut tankene mine. De har vært inni meg så lenge at jeg trengte det.

Vi snakkes.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget her egentlig. Jeg fikk plutselig lyst til å skrive. Klokken er nå 00.00, og det er skole i morgen. Jeg hadde til og med lagt meg ned i sengen for å sove, men i det siste har jeg tenkt på så utrolig mye rart, som ikke en gang har noen sammenheng. Alle tanker bare svever rundt om kring i hodet mitt. Særlig når jeg egentlig skal sove. Som nå. Men nå fikk jeg bare en trang for å skrive ned alle tankene jeg tenker på akkuratt nå. Jeg aner ikke når jeg kommer til å poste dette innlegget. Enten blir det en av samlingen med upostede tanke-innlegg. Eller så poster jeg det en dag jeg virkelig føler for å dele mine tanker. Aner ikke, jeg tar akkuratt det på sparket. Tror jeg. 

Hmm. I det siste har jeg og Liam hatt en periode hvor vi har kranglet en del. Vi hakker på hverandre hele tiden. Så sier vi unskyld. Så er vi venner. Så krangler vi igjen. Og sånn fortsetter det. Aner ikke når slike "perioder" slutter. Det er ikke noe gøy i det hele tatt. Spessiellt når det er en person som betyr så mye for deg, og det eneste dere nesten gjør er å krangle. Jeg er redd. For at jeg vil miste han. Samtidig vet jeg at jeg aldri vil det. Jeg bare vet det. Omtrent alle venner, alle som leser bloggen, alle som vet hvem jeg og Liam er sammen, mener vi er det søteste kjæresteparret de har sett. Ikke alle, men omtrent. For jeg hører det flere ganger om dagen. Og er vi ikke søte da? Jeg mener da det. Vi kler hverandre, gjør vi ikke? 

Jeg kan med hånden på hjertet si at min første kjærlighet, vil forbli min eneste. I alle fall inne i hjertet mitt. Men hvem vet? Kanskje om 2 uker, er det over? 3 uker? 4? Et halvt år? 10 år? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at jeg elsker han. Han er så perfekt for meg! Jeg har skrevet det før. "Ingen er perfekte, men Liam er mer enn perfekt for meg". Han er virkelig det. Jeg vet det er ekte kjærlighet. Noen tenker sikker at jeg ikke vet hva ekte kjærlighet er. I og med at jeg er ung, dum og ikke har nok erfaring. Men hva er egentlig nok erfaring? Må man ha hatt 10 kjærester i løpet av to år, klint med så mange at du ikke husker det en gang, for å ha nok erfaring? Er det egentlig noe som heter erfaring når det kommer til kjærlighet? Er det det? Hmm. Det lurer jeg faktisk på. Må man teste ut forskjellige mennesker, som ikke en gang er like, eller holder det med å lære av hverandres feil, i det ene fordholdet du har? For meg funker det bra. Jeg har hatt én kjæreste. Kysset med én gutt. Sovet i samme seng med én gutt. Jeg har bare vært borti en gutt jeg kan vise kjærlighet for.
En gutt, av alle de 7 000 000 000++ menneskene vi er på jorda. Det er bare han jeg trenger. Det er bare han jeg elsker, han er alt for meg. Han gjør jo dagen min lysere, uansett. Hæ? Hvorfor krangler vi da?

Jeg anntar at noen "perioder" med krangling dag og natt gjør oss sterkere? Eller svakere? Hva tror dere? Vi har det jo utrolig fint sammen. Bortsett fra når vi kran..... Nei. Jeg har det fint med kjæresten min hele tiden. Selv når vi krangler. For når vi skriker til hverandre, føler jeg bare jeg vil ha en stor klem. Ikke av hvem som helst, men av han. Lukte den gode lukten hans som bare får frem fine tanker. Og ikke minst smilet mitt. Jeg vet ikke om dere har sett det, men på rommet mitt har jeg et bilde av Liam, hvor jeg har klipt ut et sitat fra Topp, der Miley Cyrus sa om kjæresten sin. "Liam får meg til å SMILE" står det. Når jeg så det i bladet første gang, begynte jeg å smile. Bare jeg sier "Liam" nå, så begyner jeg å smile. Han må da være utrolig bra for meg? Hvem andre får meg til å smile bare ved å nevne navnet? Ingen andre. Han er jo best. Ah, gud som jeg elsker den gutten. Han er bare så utrolig god!

Alle er forskjellige. Alle har forskjellige meninger. Jeg og Liam har masse forskjellige meninger. Jeg lurer, når man sier at "du kan snakke med meg om alt", skal man starte en "debatt", eller en stor sak, når det man egentlig bare ville var å snakke og få ut det som plager deg? OK, vi har forskjellige meninger, men noen ganger går det faktisk ann å holde ting inne og bare lytte. Det er egentlig utrolig deilig. Du trenger ikke å starte en stor diskusjon selvom du ikke er enig i det den andre sier. Bare lytt. Det hjelper for begge. Eller alle. Noen ganger er det helt greit å bare lytte. 

Men. Hva er egentlig ekte kjærlighet? Er det noen man finner ut selv, eller er det en fasit? Må man være lykkelig hele tiden og bare ha det fint, eller der det bra å ha noen dager som ikke er fullt så fine? Jeg tror jeg vet svaret. Ekte kjærlighet er i alle fall for meg når du føler deg komplett, sammen med noen. Jeg har prøvd å fårestille meg at det blir slutt mellom meg og Liam, men med en gang jeg bare er innom tanken har jeg bare følt at en bit av meg bokstavelig talt blir revet bort. Når du får den følelsen av kun en tanke - da er det ekte kjærlighet. Det jeg har nå, er ekte kjærlighet. Vi elsker hverandre, vi finner lykken i hverandre og vi vet hva som plager hverandre. Vi kjenner hverandre. Vi elsker hverandre. I en alder av 16. Det er mulig. For jeg har det nå. Ekte kjærlighet. Og jeg er kun 16 år gammel. Alder, det er bare et tall. Er det ikke det da?

Noen ganger er det så ekstra fint med en blogg. Du bestemmer selv hva det skal stå der. Du kan skrive om hva du vil. Så kan du velge om du vil dele det eller ikke. Jeg skal ærlig innrømme at jeg bruker bloggen som en dagbok. Jeg har masse innlegg jeg ikke har postet. Er det noen jeg er sur på, så skriver jeg det ned. Noe jeg er lei meg over, så skriver jeg det ned. Men jeg ville aldri postet det. Heller ta vare på det og bare samle tankene mine. Sånn som nå. Jeg har bare skrevet av tankene mine inne i hodet. Er det bare jeg som skjønner hva det står her? Eller er det mulig å få frem noe som helst i det jeg nettopp har brukt én time på å skrive?

Jeg vet ikke helt hva jeg fikk frem eller ikke her. Jeg har vel egentlig bare latt fingrene styre. Samma det, det er min blogg. Jeg elsker deg, Liam. Du gjør meg komplett. You complete me. 

Alle sammen, se, og del! Helt klar verdt det, selvom den er lang!

"This is not only about Justin. This is about everybody."

Noen la denne ut på Facebook, og syns den var så fin at jeg deler den her. Den sier så mye, hva er din mening?