HJEM KONTAKT ADD FACEBOOK INSTAGRAM TWITTER YOUTUBE BLOGLOVIN'

Noen tanker en sndagsmorgen

Postet: 26.07.2015 kl. 14:15. Kategori: Tanker/Meninger.

God sndagsmorgen alle sammen. Noe har skjedd med meg, for jeg ervikeligsliten om dagen. Jeg kan vkne flere ganger, men sovne like etter uansett. N er klokken to p dagen, og jeg burde vrt vken for flere timer siden med masse energi og et stellt ansikt. Alikevel sitter jeg n i soffaen og lurer p hvordan det er vre en katt. Eller et husdyr generelt. Eller egentlig hvordan det er vre noe annet enn et menneske...

Tenk ikke ha noe man skulle sagt. For det frste fordi man ikke har en stemme, men ogs fordi du har en eier som bestemmer over deg. Samtidig lever du s chill og du kan egentlig gjre hva du vil. Sove hvor du vil og nr du vil, spise nr du vil, leke nr du vil, g ut nr du vil, kose nr du vil. Er det det man kaller et deilig og beskymringslst liv, eller et kjedelig liv?

Haha, velkommen inn i hodet mitt. Tanker og undringer som ikke har noen mening. Det jeg vet er i alle fall at den lille pelsdotten som gr rundt i hjemmet mitt gjr meg veldig glad. Tenk at man kan elske noen man ikke kan forst. For vet vi egentlig hva de vil? Ah, s mange ganger den katten har stoppet trene mine. Er det ikke rart?


Tro det eller ei - men han malte som bare det da vi tok disse bildene. Haha, han er s rar, se p det fjeset.

N skal jeg fikse meg, s skal jeg mte Adam fr jeg skal p familiemiddag i kveld.

Ha en fin dag alle sammen xxx

Pust Dypt

Postet: 04.02.2015 kl. 23:14. Kategori: Tanker/Meninger.

4. februar 2015. Tenk p det. Jeg kan faktisk ikke tro det, hvor fort tiden gr. Og hva har jeg gjort? Jeg fler at jeg bare gr rundt puster. S hvordan kan tiden g s utrolig for da? Trodde det var snn at tiden gikk fort nr man har det gy. Og gy er vel ikke akkurat hvordan jeg kan beskrive hverdagen min for tiden. Jeg har egentlig en skikkelig drlig periode n, men fler samtidig at jeg ikke har noe klage p, s hva fr jeg gjort med det da? Ingen verdens ting. Jeg fr heller bare finne meg i at jeg ikke fr sove om nettene, at jeg sliter med holde tankene positive, at det s og si er umulig for meg konsentrere seg p skolen og fortsette holde inne trene som hele tiden lurer seg i yekroken min. Det spiller vel ikke noen stor rolle uansett. Tiden stopper jo ikke, og den kan hvert fall ikke spoles tilbake.

Akkurat n ligger jeg bare i sengen og tenker. Som alltid. Jeg klarer liksom ikke se noen fremtid lenger. Jeg bladde litt i arkivet mitt for se hva jeg gjorde p denne tiden i 2013. Jeg gledet meg til bli myndig, til f lappen, til det siste ret p skolen. , jeg skulle bare visst den gang da. Jeg skulle bare visst hva skjebnen hadde bestemt for meg. Alt jeg gledet meg til da, ble for meg ikke noe glede seg over. For vre rlig husker jeg omtrent ingen av dagene heller. Og det siste ret p skolen gr s drlig som det bare kunne gtt, uansett hvor mye jeg prver og vil. *Pust*

Haha, bare for legge prikken over i'en p dette innlegget avslutter jeg med et bilde jeg tok for ganske s nyaktig to r siden. Fuck alt he-he.


Neidaaaa. Haha, jeg mtte bare.

Et lite livstegn fra meg. Blogges vel en gang♥

Xxx

Where is my time machine?

Postet: 14.01.2015 kl. 14:39. Kategori: Tanker/Meninger.

Uten bli ekstremt dyp/poetisk/rar/klein/osv. n, s har jeg et sprsml - hvordan endte jeg opp her? Hvem er det jeg prvde lure? Haha, dumme meg. Hvordan kunne jeg tro at livet kunne g fra sitt verste til kun positivt over natten. Ah, som jeg skulle nske det. En balanse mellom sorg og glede? Hvordan kunne jeg tro det, nr livet mitt er en sorg? S - hvordan endte jeg opp her? Nr jeg skulle vrt p skolen, ligger jeg her i sengen mens jeg bytter mellom spise sjokolade, grte og ikke gjre noe som helst.

Det er ikke s lett komme seg opp fra en sorg. Det er ikke tull nr man sier det blir verre og verre med tiden. For det blir det, p alle mter. Det er ikke s lett trke bort trene jeg fr etter drmme at jeg lever med lillebroren min for s vkne opp vite at han er dd. Hver natt. Det samme sjokket hver morgen. Det er vondt pne ynene. Det er ikke lett gjre noe med det, uansett hvor mye jeg prver.

Halleluja, tenk at jeg skulle f vanskeligheter med holde meg positiv. Livet er s rart. Det har jo faktisk ingen mening? Haha, men n skulle jeg ikke bli for dyp. Jeg fr vel nok en gang prve komme meg ut.

Snakkes xxxxx


Happy New Year

Postet: 03.01.2015 kl. 01:37. Kategori: Tanker/Meninger.

HEI BLOGGEN - HEI 2015.

_Endeliiiiiig_ inn i ett nytt r. Gud som jeg har gledet meg til vre ferdig med 2014. Veldig klisj, og egentlig veldig teit, men nytt r er jo faktisk blanke sider. ret bak meg har vrt s utrolig trist. Rett fr jeg mistet Emil hadde jeg ogs hatt en trist periode, og bestemte meg for at 2014 skulle bli ret mitt, men det ble de jo ikke. For ett r siden var jeg enda i et skjokk som ikke kan beskrives med noen ord. N har jeg latt det synke inn, lrt leve med sorgen. En sorg jeg alltid vil hate, men som uansett kommer til flge meg livet ut. Emil kommer aldri tilbake uansett hvor mye jeg nsker det.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan f sagt dette uten at det skal komme ut feil - men jeg er bare s lei av vre lei meg. Jeg er sliten av vre trist. Jeg orker ikke mer av denne smerten. Og jeg har lrt at skjule den har en utrolig negativ effekt. S, jeg vil og skal prve dette ret vre meg selv, gjre ting som gjr meg glad. MEN, det som stopper meg her er at jeg er s redd for at andre skal tro at jeg har det bra. At andre tror jeg har glemt Emil. S det er mitt nyttrsforsett - finne en balanse mellom sorgen og glede.

Vanskelig forklare, men dette skal bli ett r med masse gode minner. Jeg vil leve igjen.

N sitter jeg i katte-tflene mine mens jeg ser p YouTubefilmer. I morgen skal jeg p jobb, s m vel legge meg snart. Haha, dette ble rotete. Poenget mitt er egentlig - Hei. Jeg er tilbake. Jeg vil vre glad. Jeg skal leve. Godt nyttr. Masse kjrlighet. Klem.







Ett r Uten Deg

Postet: 16.12.2014 kl. 23:40. Kategori: Tanker/Meninger.

I morgen, den 17. desember, er det akkurat ett r siden du valgte forlate oss for alltid. Mens jeg dro p skolen, lo og hadde det fint, var du hjemme med tanker jeg ikke en gang kan tenke meg hva var. Da jeg var p jobb senere p kvelden, var du hjemme og tok et valg som skulle prege meg, alle andre og ikke minst deg selv, for alltid. Da jeg dro hjem til mamma, s p film og ante ingen ting, var du dd alene hos pappa.

P torsdag, den 18. desember, er det akkurat ett r siden livet mitt ble mitt strste mareritt. Jeg forsov meg til skolen. Vknet nyaktig ett minutt fr bussen skulle g. 08.09 var klokken. Lp ned til mamma for sprre om hun kunne kjre meg til skolen. Lp opp igjen og fikset meg i all hastverk. Det gikk sikkert tre minutter fr jeg hrte mamma skrike. Det var et s tydelig skrik at jeg visste med n gang at noen var dd. Jeg tenkte en av kattene. Lp ned igjen for se hvem av de det var. Da s jeg at mamma snakket i telefonen. Jeg skjnte det var pappa som hadde kommet hjem fra jobb. Jeg skjnte hvem som var dd. Men jeg trodde det ikke fr jeg fikk se det. Jeg lp opp igjen i all panikk, hvisket til meg selv "Emil, Emil, Emil". Fant telefonen min, og ringte deg. Ingen svar. Lp ned igjen, og fr jeg visste ordet av det var jeg og mamma i bilen med en hy fart. Jeg ringte 113. Hun hadde allerede ftt en telefon om hendelsen, og virket veldig redd for at jeg skulle se det jeg snart skulle f se. S mye av samtalen husker jeg ikke, men bare at hun lurte p hvor jeg var og at hun ikke ville svare meg p om lillebroren min var dd. Jeg s bllys bak oss, men vi kjrte s fort at de ikke tok oss igjen. Hjemme hos pappa hoppet jeg ut av bilen i fart, lp inn dren og opp p rommet ditt. Og der s jeg det. Et syn jeg aldri trodde jeg skulle f se. Du er dd. Alt ble svart. Livet mitt ble delagt. Jeg var sint, redd, knust. Og i sjokk. Etter dette husker jeg bare masse politi, ambulansemennesker og leger. Og trer. Ikke noe mer, alt er helt svart.

P fredag, den 19. desember er det akkurat ett r siden vi skulle bestemme begravelsen din. Jeg husker ikke hvordan denne natten var. Jeg husker ikke hvordan dagen var. Jeg husker bare at vi satt i sofaen hjemme hos pappa og planla begravelsen din. Her blir alt ekte. Jeg skjnte at vi skal begrave deg, fordi du er dd. Du kommer aldri tilbake.

Etter dette er det dager hvor alt er svart. Jeg husker ingen ting. Men snart, noen dager fr julaften er det akkurat ett r siden bisettelsen din. Hvor familien vr samlet seg for si hade til deg. Denne gangen er du stelt pent med fr jeg hre, men jeg gruet meg til se, fordi sist gang jeg s deg var ikke et pent syn. Jeg fikk g inn i rommet frst. Kisten var pen med lokket mot meg, og i det jeg gikk rundt og fikk ye p deg ble jeg lettet. Det s ut som du sov. S fredelig og fin. Jeg aner ikke hvor lenge vi var hos deg, og jeg husker heller ikke s mye mer fra denne dagen heller.

Jeg husker ikke s mye fra noen av dagene etter dette...

P julaften, den 24. desember, er det akkurat ett r siden jeg fikk se deg for aller siste gang. Minnet mitt blir bare svakere og svakere etter dagen vi fant deg. Og julaften 2013 er ikke noe jeg husker s srlig av heller. Jeg var helt borte disse dagene. Det jeg husker er i alle fall at det er den vondeste julaften i hele mitt liv, og jeg grt hele dagen. Tidlig p dagen dro jeg, mamma og pappa for ta det siste farvel til deg i kirken. Der du var frem til begravelsen. Du s like fredfull ut, det s rett og slett ut som du sov. Men du var kald, og stiv, og du sa ikke noe, du rrte deg ikke. Du var dd. Vi la julegavene vi skulle gi til deg i kisten, sammen med skateboardet ditt, bamsen du fikk da du ble fdt, og bamsen min, i tillegg til noen andre personlige ting du var s glad i. dra i fra deg da, vite at jeg aldri noen sinne igjen kan f se deg, ta p deg eller klemme deg, var helt grusomt. Jeg grt og grt. Vi dro hjem, spiste julemiddag. Ikke at jeg spiste s mye, jeg gjorde ingen ting, jeg bare grt. Da vi pnet gaver, grt jeg. Alt var bare en trist dag. Alt var feil. Alt.

Neste lrdag, den 27. desember, er det akkurat ett r siden begravelsen din. Det er det verste jeg har vrt med p. N var alt gjort. Du var funnet, sendt til sykehus, erklrt dd, bisettelsen hadde vrt, julaften. Jeg hadde sagt hade til deg. N skulle du bli begravd. Jeg husker ikke, men jeg tror dette var en av de frste gangene jeg dusjet etter at vi fant deg. Jeg hadde ikke orket fikse meg fr denne dagen. Jeg husker jeg sto i dusjen, gruet meg til g ut og ta p meg sorte klr. Sorte klr til din begravelse. h, som jeg gruet meg. Jeg husker s vidt at jeg kom til kirken, jeg husker bare jeg gikk forvirret inn, mange hadde allerede kommet. Og foran meg var kisten med deg inni. For en grusom dag. Hvem hadde trodd det. At min frste begravelse skulle vre til min 15 r gamle lillebror? Seremonien var veldig fin. Det var den. Jeg holdt talen til deg, og husker at nr jeg snakket foran alle i kirken, s jeg ingen. Alle ble borte. Nr jeg sto der oppe fltes det ut som det var kun meg og deg i rommet. Jeg flte faktisk at du hrte p meg. Og det hper jeg du gjorde. Etterhvert kom den verste delen. Vi skulle bre deg ut, og til plassen din. Da sprakk jeg. Jeg husker at jeg hadde s lyst til pne kisten riste deg til live igjen. HER ble alt s ekte. ?Hva er det jeg gjr?? - tenkte jeg. Jeg begravde deg? Jeg lftet kisten med deg i ned i jorden. Under bakken. Jord skulle over deg. Neineineinei. Jeg skjnner ikke at det er sant. Fyfaen, det er det verste og vondeste jeg har gjort, noen sinne. Tenk at n er du helt borte?

Etter dette, dagene etter dette husker jeg ingen ting av. Jeg tror det eneste jeg gjorde var ligge i sengen min grte eller se i veggen. Jeg var snn i sjokk. Jeg husker alle synene jeg hadde. De ekstremt skumle marerittene. Jeg var s utrolig redd for sove. Jeg var s utrolig redd for aldri se deg igjen. Men jeg mtte bare innse det. Jeg trengte svn. Jeg kommer aldri til f se deg igjen. Du er borte for evig og alltid n.

Og i dag, den 16. desember, er det akkurat ett r siden jeg snakket med deg for siste gang. Ingen ting visste jeg om at du skulle d i morgen. At dette var min aller siste tid med levende deg. Vi var hjemme hos mamma, du viste meg dataen din som var delagt, og fortalte hvor mye du nsket deg en ny til jul. Du viste meg rare ting p nettet og fortalte meg rare ting som jeg ikke skjnte noen ting av. Jeg viste deg piercingen jeg akkurat hadde tatt i tungen. Jeg fortalte deg hvor slank og kjekk du hadde blitt. Og lot deg skryte over deg selv og hvor flink du hadde blitt for holde deg i god form. S begynte jeg med det jeg aldri skulle gjort - stresse for komme meg til trening. Mase p mamma om at hun mtte kjre meg til Elixia. Vi var p vei ut dren. "Vent a, jeg blir med jeg, s kan du kjre meg til pappa". S kjrte vi deg over, litt sent p kvelden. Jeg i frontsetet, og du i baksetet. Vi var fremme hos pappa, og du gikk ut av bilen. Fordi det var glatt ventet vi med kjre til vi s du var inne uten falle p isen. Det siste jeg sa til deg var "hade". Uten innlevelse, uten flelser. Et enkelt "hade, ser deg om noen dager" s jeg kunne komme meg videre til trening. "Hade" svarte du tilbake. Og det var det siste jeg hrte fra deg.

TENK om jeg hadde blitt hjemme den kvelden. S kanskje hadde du blitt hjemme ogs. S hadde vi vrt sammen. S hadde du ikke gjort det du gjorde. Er dette min feil? Hvorfor gjorde du det??? Hvor er du n? Ser du meg? Vet du hvor mye jeg savner deg? Har du det bra? Kommer vi noen gang til mtes igjen?

h, s vondt dette er. Jeg klarer ikke slutte grte. Jeg savner deg s mye Emil, du aner ikke. Jeg skulle nske du skjnte hvor mye jeg satt pris p deg. Du var den siste personen jeg ville miste. Jeg har tenkt p deg hver eneste dag siden du ble fdt. I dag skulle du vrt her med meg, snakket om hva vi nsker oss til jul, i morgen skulle du sittet p med meg til skolen. I dag skulle du egentlig ha levd. Du skulle vrt 16 r, og levd i minst 80 r til. Snn skulle det vrt.

Jeg hater sitte her alene, uten deg. Jeg savner deg. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg lenger. Jeg trenger deg her med meg!!! Hvordan skal dette g? N har du hrt min side, nr skal jeg f hre din?

Jeg hper du vet at jeg elsker deg. Av hele mitt hjerte. Og at ingen noen sinne kan ta plassen din.

Du er min nummer 1. Da, n og for alltid.

Aldri gi opp

Postet: 14.12.2014 kl. 20:47. Kategori: Tanker/Meninger.



Dette Gr Ikke Mer

Postet: 09.11.2014 kl. 18:28. Kategori: Tanker/Meninger.

Dette er noe jeg skrev for noen dager siden. Jeg har nlt litt med poste det, men velger gjre det allikevel. Det kan vel ikke bli verre enn det er n, uansett... Kan det?

Akkurat n er jeg helt tom. Jeg fler absolutt ingen ting. For noen timer siden var jeg helt knust. Jeg klarte ikke g 1 sekund uten felle en tre. For enda noen timer siden var jeg rasende. S sint og frustrert at jeg sparket et sort, stygt hull i dren min. Da jeg vknet i morges var jeg sliten. S sliten at jeg ikke orket sove, men heller ikke forlate sengen. For n dag siden var jeg kjempeglad. S glad at jeg nesten hadde glemt hvordan det var ikke vre glad. Men n, n fler jeg ingen ting. Det eneste jeg vet er at snn som dette kan det ikke vre lenger. Jeg er lei. Jeg trenger hjelp. Jeg m hvert fall sette ord p tankene mine. Ingen klarer skjnne hvordan jeg fler det inni meg. Og jeg klarer ikke si det til noen.

OK. Hvis jeg skal sette ord p tankene mine, s skal jeg gjre det en gang for alle. Jeg klarer ikke holde det inni meg lenger, og har kommet til det punktet hvor jeg fler at jeg sprekker. Jeg sprekker, men jeg vet ikke hvor jeg skal sprekke. Eller en annen mte si det p - jeg brer p alt for mye last, men jeg vet ikke hvor jeg skal legge det fra meg. Skjnner?

Det er s mye last, jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Den eneste mten jeg ser dette skal g, er at jeg mister alt jeg brer ogs legger jeg bare fra meg masse rot for alle andre. Det er det aller verste. Jeg fler meg i veien for alle andre. Jeg fler meg ikke hjemme, noen steder. Det er det jeg fler. Og det er s plagsomt. Det er s grusomt vondt. Jeg vil bort. Langt, langt, langt bort. Jeg vil til lillebroren min. Ja, OK - n slipper jeg. Her kommer rotet.

Nr jeg er ute kjrer bil, hper jeg p at noen krsjer i meg. Nr jeg gr ut av dren, hper jeg at jeg ikke skal g inn igjen. Nr jeg sover, hper jeg at jeg ikke vkner igjen. Nr jeg er p graven til min 15 r gamle lillebror, skulle jeg nske jeg var under bakken sammen med han.

Men hva har skjebnen bestemt for meg? Det lurer jeg p. Bland annet.

Ah, dette er s mye jeg klarer virkelig ikke. Jeg .... jeg vet ikke.

For et r siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sitte her. I en bitteliten leilighet med to soverom. Et til mamma og et til meg. Ingen til Emil. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve dette. Tapet av lillebroren min har delagt meg helt. Jeg fler at alt gr til helvete. Men det er ikke bare det, jeg klarer ikke finne ord. Og nr jeg prver finne ord s fler jeg meg bare som en liten bortskjemt drittunge som sutrer over alt. Og det har jeg jo faktisk ftt bekreftet. Jeg har ftt hre at jeg er egoistisk, slem, sur, sta, grinete, lat, en diva, bortskjemt, udugelig, at jeg delegger, at jeg m skaffe meg et liv. Og mer. Men det er ikke med vilje folkens. Jeg prver virkelig alt jeg kan. Hele tiden prver jeg. Ja mamma, det gjr jeg faktisk. Jeg prver vre glad hele tiden. Jeg gjr alt jeg kan for ikke vre i veien for andre, eller delegge for noen. Jeg gjr alt jeg kan for komme meg gjennom dette ret. Dette skoleret. Dette livet. Jeg gjr alt jeg kan for ha det koselig hjemme. Men alt har blitt helt nytt for meg. Jeg kjenner meg ikke igjen noen steder. Jeg fler meg ikke hjemme noen steder. Jeg er ikke vandt med denne sorgen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle den, handle i situasjoner, hvordan jeg skal snakke til andre. Jeg vet ikke hva som er det rette lenger. Jeg vet ikke hva som er det beste for meg. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det.

"Hvordan gr det med deg, Mathilde?". Hva skal jeg svare da? For det gr ikke bra. Det gr s absolutt ikke bra. Jeg har s vondt inni meg. Jeg vil bare grte. Jeg vil bare d. Det gjr kjempevondt leve. Noen ganger sier jeg det gr fint. Noen ganger sier jeg det bare gr. Og noen ganger sier jeg at det ikke gr bra - men s sier jeg ikke mer. Enda har jeg ikke klart finne ut hva jeg skal svare p det sprsmlet. Jeg freaker helt ut nr noen spr, s bare popper det noen ord ut av munnen min som muligens passer best til den situasjonen.

"Husk at du kan snakke med meg om det". Ja selvflgelig vet jeg vet. Hvis jeg hadde hatt lyst s kunne jeg pnet meg for den journalisten fra Romerikes Blad som har sendt meg flere meldinger og mail dette ret, for lenge siden. Hvis jeg hadde klarthadde jeg fortalt hvordan jeg har det til mamma, pappa og bestevennene mine, for lenge siden. Men det gr ikke. Jeg fler meg plagsom. Psykolog? Jeg fr angst bare av ordet. Jeg har valgt fortrenge sorgen, jeg har valgt lure meg selv til at det blir bedre. Jeg har valgt ikke tenke p meg selv. Jeg har sagt til meg selv at alt er fint.

Men her om dagen fikk jeg en melding p telefonen min. Stenen til Emil var oppe. Jeg var p jobb. Mamma og pappa var ikke hjemme. Selvflgelig dro jeg dit med en gang jeg var ferdig p jobb. Og frst dagikk det opp for meg. Emil kommer aldri, noen sinne tilbake. Aldri. Emil er borte. Emil er dd. Da sprakk jeg. Da kjente jeg virkelig p hvordan jegegentlig har det. Jeg har det helt jvlig. Tenk det - jeg sitter ser p lillebroren min sin gravstein. 15 r gammel ble han. 15 r!!!! Hva for slags verden er det vi lever i? Hvilken planet er det vi bor p??!? Ikke nok med det, men stenen var jo ikke ferdig en gang. Det fine bildet av han var ikke der. Istedenfor var det et svart hull?? Blomstene var kastet p graven, s jeg s bare halve stenen. Det midlertidige korset var der enda, gjemt bak stenen. Hva for slags opplegg er det??? Og ingen hadde ftt beskjed? Det var ren tilfeldighet at bestevenninnen min s at stenen hadde kommet opp den dagen. Skulle den liksom bare st der ustelt til neste som skulle tenne et lys kom p besk? Enda det ikke hadde vrt lange tiden, er det ikke snn det skal vre. Under den stenen ligger faktisk min dde lillebror p 15 r. Ah, det gjr s vondt se at det ikke betyr noen ting for andre. Litt av et gravsteinsbyr.

S der satt jeg. Helt alene p kirkegrden som jeg ikke hadde vrt p siden sommer. For jeg hadde jo fortrengt det. Emil skulle jo komme tilbake. Men nei da. Helt alene satt jeg der. I regnvr, i mrket klokken ti p kvelden i all panikk, angst, grt og prver gjre det fint der. Prvde gjre det fint p lillebroren min sin grav. Det er vondt det. Egentlig skulle vi sitte sammen i sofaen den kvelden vi, se p TV sammen. Men nei.

Hele den situasjonen pnet opp enda fler minner jeg hadde fortrengt. Dagen etter han dde, satt familien pluss en begravelsesmann rundt stuebordet og skulle bestemme begravelsen til Emil. "Du kan velge du Mathilde". Lurer p hvor mange ganger jeg hrte det. 17 r gamle meg planla omtrent hele den begravelsen. Det er ikke noe en 17 ring skal gjre. For all del, det er heller ingen forelder, eller besteforelder som skal gjre, selvflgelig. Men det har delagt meg helt. Jeg skulle da faen meg ikke bestemme Emil sin begravelse. Han skulle faen ikke d!!! Det kan virkelig ikke vre sant at vi har begravd Emil?!?!?!?? H????

S har vi tiden som har gtt de siste 11 mnedene. Hva har jeg egentlig gjort? For jeg kan nesten ikke huske. Jeg husker kun at fokuset mitt var vre glad. Men hvordan kan jeg da ikke huske noe? Jeg ser igjennom tekster jeg har skrevet, men ikke delt med noen. Her er noe av det som str:

-
Hvorfor er det ingen som holder meg oppe? Alle bare lar meg falle ned. Det gjr veldig, veldig vondt. Jeg kommer snart Emil. Jeg prver... Savner deg, du er alt jeg kan ha n...

, gode Emil. Savner ha deg her, jeg gjorde alt fordi jeg elsket deg, og jeg hper du vet jeg fortsatt gjr det. Det er ikke noe morsomt bruke genserne dine nr du ikke blir sur p meg :( Har lnt jakka di ogs! Skal du ikke kjefte p meg snart? Kom tilbake....

Jeg savner deg snn Emil. Du aner ikke hvor mye. Du gjorde faktisk livet mitt s mye lettere, og n vet jeg ikke hvor du er. Hper vi ses igjen snart. Jeg elsker deg lillebroren min. Du er flink, jeg er stolt av deg. Klem fra meg ♥

I natt mtte jeg deg to ganger, Emil. Hper det virkelig var deg, for jeg har aldri noen sinne flt en slik lykke fr. Du er den siste jeg ville miste, og n hadde jeg gjort virkelig alt for f deg tilbake. Til og med gjort mye for komme til deg, men jeg kan ikke. Jeg lovet deg. Men vit at jeg vil, og det skal bare ett tegn til for at du trenger meg - s er jeg der hos deg. Jeg er ikke redd.
-

Jeg kan ikke en gang huske at jeg har skrevet noe av dette. Nr har jeg skrevet dette? Nei det vet jeg ikke.

Ja, hvor skal jeg fortsette n da. Jeg er langt i fra ferdig. Dette er ikke alt. Jeg har jo blitt s stygg. Ja, det sa jeg. Pene meg sa jeg var stygg. For snn fler jeg det. Jeg fler meg kjempestygg. Det er nesten for grusomt si dette, men jeg tror jeg har grtt mer over hvordan jeg ser ut enn over sorgen. Fordi jeg har fortrengt det. Prvd i alle fall, dumme meg. N er det p to forskjellige mter ogs da. Nr jeg grter fordi jeg fler meg stygg s er det mer "resttrer". Nr jeg grter av sorgen s er det vondt. Kjempevondt. I desember gikk jeg ned 8 kilo p 1 mned. Og det likte jeg. Og jeg fortsatte g ned i vekt. Helt til sommeren kom, n er jeg tilbake til der jeg var og det fles ikke bra. Jeg fler meg tung, ekkel, stygg. Jeg husker en av de siste tingene Emil sa til meg. "Du er perfekt Mathilde. Du har perfekt kropp." Jeg skulle s gjerne nske du var her enda og minnet meg p det. Jeg trenger hre det. Jeg trenger hre det fra DEG. Jeg vetdu var rlig, jeg vetdu mente det. N gjr jeg alt jeg kan for holde meg unna mat, men jeg klarer jo ikke det heller. Jeg klarer ingen ting.

Ogs er det disse drmmene da. Marerittene. Gjentagelsene. Det sliter meg ut. Jeg har blitt redd for sove. Og jeg tr ikke ta sovetabletter, for da vkner jeg jo ikke opp s jeg kommer meg p skolen. Hver natt handler om dd, at jeg er redd eller trist. Hodet mitt gjr meg gal. Det er s skummelt. Og hvis jeg frst har en fin drm, mter Emil og han endelig er tilbake s kommer den store skuffelsen igjen nr jeg vkner. Det var bare en drm. Boom s er dagen delagt.

Og skolen? Den er jeg s nr p gi opp. Men mitt motto er og har alltid vrt "aldri gi opp". S jeg hrer p meg selv. Men helvete det er et slit. Jeg fler meg s drlig. Jeg var s flink fr. Jeg fler meg dum, men jeg vet jo at jeg ikke er det. Jeg henger s langt etter. Og alle tror det er fordi jeg er lat... Men det er ikke derfor. Tro meg, jeg vil. Men det er ikke s lett konsentrere seg nr tankene mine er som de er. Hodet mitt er et slit for meg 24 timer i dgnet. Jeg har vrt hos en rdgiver n, og det ser ut til at jeg skal f reddet meg inn dette ret. Men uansett, det eneste jeg egentlig vil nr alarmen ringer, er sove resten av livet.

Og n kommer julen snart. Den tiden i ret hvor familien skal samles og kose seg. Det har alltid vrt min favoritt-tid i ret. I 16 r var det det. Den siste julegaven jeg kjpte i fjor var til Emil. Jeg husker jeg ringte han og spurte hva han nsket seg. Og det han ville ha, det fikk han. Jeg var s fornyd med den gaven. Og det hadde han vrt ogs, hadde han bare ftt pne den. Men nei. En uke fr selveste julaften valgte han ikke vre her mer. Tenk det. En uke fr julaften??? Tenk s vondt han har hatt det. Tre dager igjen med skole fr juleferien var det. Hvorfor s jeg ikke hva det var? Hvorfor gjorde jeg ingen ting? Hvorfor var jeg ikke der? Jeg er s lei meg. Skulle nske jeg visste hva som plaget deg, Emil. Jeg hadde gjort alt i min makt for at du skulle ftt det bedre - om jeg bare hadde visst. Og n kommer den dumme julen tilbake allerede n. Jeg hater jul. Julen er ikke koselig. Den er bare trist, mrk og tung. Julen er ikke fylt med glede. Julen er fylt med trer og sorg.

Jeg savner Emil. Jeg savner meg. Jeg savner livet. Jeg savner glede. Jeg er s lei av ha det vondt hele tiden. Jeg er s lei av ha drlig samvittighet. Jeg fler dette er min feil. Hadde jeg gjort en liten ting annerledes, s hadde kanskje broren min enda vrt her? Jeg fler meg mislykket. Jeg er en vits. Ingen ting gir mening. Ingen ting gjelder. Hver dag er en stor kamp. En kamp jeg m g igjennom. Og det suger. Og det er vondt. Jeg kan ikke f sagt nok ganger hvor vondt jeg har det. Jeg gr rundt med de mest grusomme bildene i hodet mitt. Ett syn INGEN skulle ftt lov til se. Det har virkelig brent seg fast. Og det er vondt.

Hva skjer etter dden egentlig? Hva tror man? Jeg tenker s mye at jeg vet ikke hva jeg selv tror lenger. Hvor er Emil n? Er det ikke ulogisk at han ser ned p meg og passer p meg, helt rlig? Er det ikke det? Eller gjr han det? Hva skjer nr man dr??? Dden er s fjern. Man tror aldri man fr oppleve den. Men det m man en gang. Og det fant jeg ikke ut fr jeg sto med den rett foran meg. Og jeg m dessverre si at akkurat n - s gleder jeg meg til det er min tur. Det synes jeg er trist. Men det er snn jeg tenker. Det er det jeg fler.

Jeg vet ikke om dette er alt en gang. Men her er rotet mitt. Dette har jeg ikke snakket med noen om. Vel, jo. Noe av det. Sinikka. Jeg er s glad jeg har henne. Det er viktig at jeg ikke glemmer skrive n. For det er ogs en av mine daglige tanker. Hun er min motivasjon. Hun vet hva jeg gr igjennom. Og forrige uke s pnet jeg meg for frste gang, litt. Litt for henne. Det var ndvendig, men det var ikke nok. For her sitter jeg n, helt tom. Og plutselig kan jeg fle noe annet. Jeg kjenner ikke meg selv lenger. Hva skal jeg gjre? Er dette snn det skal vre? Jeg vil ikke. Dette gr ikke mer.

Den dagen da Emil valgte ta sitt eget liv, s tok han med seg mitt ogs. Jeg lever ikke lenger. Jeg bare er.


Dager Som Dette

Postet: 06.10.2014 kl. 11:32. Kategori: Tanker/Meninger.

I dag vknet jeg opp halv ti med alt i fanget, iPhone, iPad, macen, katter, forskjellige ting, vannflaske, over dynen og med klrne p. Da hadde jeg tydeligvis sovnet mens jeg holdt p med noe. Hater nr det skjer. Noen ganger pleier jeg bare sovne, og det er egentlig sykt ekkelt ogs. Sist jeg s p klokken var den halv seks, s jeg var nok sikkert veldig trtt. Men uansett ikke ha kontroll p nr jeg selv kan sove er veldig plagsomt. Hadde en heftig hodepine, og et humr p bunnen. Derfor ble det heller ikke noe skole p meg i dag. Dette skoleret gr jo kjempebra!!!! Ironi, selvflgelig. Elsker livet.

I det siste har jeg drmt s mye at Emil har vknet opp. Jeg gr p den hver eneste gang. Det er s utrolig kjipt vkne opp igjen da, jeg tror liksom at han er her, men nei. Forresten, det er ikke utrolig kjipt. Det er helt jvlig vondt. Hjertet mitt knuses, og jeg vil bare legge meg ned og forsvinne. Nr jeg ser p bilder og videoer blir jeg s lei meg, for jeg vet at det jeg ser er borte. Han finnes ikke lenger. Jeg fr han aldri tilbake. Ogs er jeg s utrolig redd for glemme. Glemme han. Hva hvis jeg gjr det en gang???

h, Emil. Du gjorde s mye rart. Men hvorfor dette? Jeg savner deg s mye. Alle stundene vi hadde sammen, du aner ikke hvor mye jeg satt pris p deg. Jeg hadde gledet meg s mye til dette ret her, hvor jeg ble 18 og endelig kunne styre litt selv. Hjelpe deg. Kjre deg rundt. Du og jeg. Jeg lengter etter deg absolutt hele tiden. Jeg trenger deg. Hva er jeg uten deg? Hvorfor er du ikke her? Jeg savner deg s utrolig mye, det gjr s vondt. Jeg skulle s nske du kunne komme tilbake. Det er det eneste jeg vil. Jeg er s sliten av leve uten deg. Det er s tomt. Trist. Alt er trist.

Det er s ubeskrivelig. Dette kan ikke beskrives. Jeg finner aldri riktig ord p hva som skjer i hodet mitt. Ingen kan skjnne.
Jeg grter.

Forskjellige Tanker

Postet: 29.09.2014 kl. 01:20. Kategori: Tanker/Meninger.

N har jeg nettopp skrevet ferdig kseriet mitt om sjokolade, og levert det inn. Tror kanskje det er den drligste norskoppgaven jeg har gjort. Fr vel bare se da. Haha. Samme det. Ellers s har jeg vrt litt med Charlotte i dag. Og n, n sitter jeg hjemme i sengen min igjen. Har lest igjennom masse upubliserte blogginnlegg. Fra bde fr og etter Emil forlot oss. Det er helt sykt lese. Bare n mned fr han dde skrev jeg noe som "Ingen ting kan bli verre n. Ingen ting".Tenk at jeg trodde det!? Alt kan alltid og nr som helst bli verre. Tro meg.

Jeg leste ogs gjennom masse drmmer jeg hadde drmt og skrevet ned de frste mnedene etter 17 desember. Husker veldig lite av det, men ble sittende igjen n med den samme flelsen jeg hadde p den tiden. Det sjokket. Jeg tror faktisk jeg enda ikke har latt det synke helt inn. Jeg har vrt utrolig opptatt med tenke positivt, leve videre og ha det bra at jeg har utestengt sorgen. Og det har gjort at jeg nr som helst knuses helt nr jeg frst tenker over hva som har hendt.

P lrdag for eksempel, s var vi skulle ordne en gravstein til Emil. Da klarte jeg ikke holde igjen lenger. Det er lenge siden jeg har grtt. Kan faktisk ikke huske sist. Men p lrdag klarte jeg ikke styre meg lenger. Jeg klarte ikke leve videre, tenke positivt eller ha det bra. Hvordan skal jeg egentlig klare alt det uten Emil. Det eneste jeg ser er navnet hans p en stein. Navnet hans, fdselsdato og ddsdato.Det er fortsatt s uvirkelig. Jeg klarer nok aldri skjnne hva som har hendt. Jeg venter p Emil hele tiden. Jeg tror han kommer tilbake. Men nei...



S lurer jeg p - er jeg egoistisk? Noe av det jeg gjr mest om dagen er klage over meg selv. Jeg har blitt for tjukk. Etterveksten min er for lang. Jeg har ikke noen fine klr. Jeg tenker p det ofte, ser meg i speilet og blir lei meg. Men er det OK? For egentlig, hva har det si om jeg ikke har farget hret p en stund eller lagt p meg noen kilo? Jeg fler det er s lite klage p, men samtidig s er disse sm problemene s deleggende for humret mitt. Jeg blir gal av meg selv! Jeg tenker s mye. Skulle nske jeg bare kunne dratt unna. Jeg vil vre for meg selv. Ha en egen plass. Finne meg selv p en mte... Akkurat n - s er alt bare dritt.

Nothing Really Matters

Postet: 03.08.2014 kl. 14:28. Kategori: Tanker/Meninger.

Noen ganger er det litt vanskelig bare vre positiv. Ha smilet p plass. Holde motet oppe. " aldri gi opp". Det skal jeg innrmme - det er litt vanskelig. I de siste dagene har jeg flt ekstra p det. Uansett hvor jeg gr, hvem jeg er med eller hva jeg gjr s har jeg de mest grusomme bildene i hodet mitt. Den forferdelige sannheten gr p repeat igjen og igjen. Hele tiden. Hver gang jeg gr opp trappen, ser rett opp mot rommet. Det er det vondeste. Skulle bare nske jeg kunne titte inn dit med et smil om munnen. Titte inn der - se, hre og prate med lillebroren min. Det fr jeg aldri gjort igjen. Og jeg tror faktisk ingen - ingen, kan forst hvor jvlig vondt det er. leve snn. Det er det verste.

Det er plagsomt ikke klare fokusere p noe annet. Alt jeg burde brydd meg om, kunne ikke brydd meg mindre. Er jeg egoistisk? Hva er jeg? Jeg vet ikke lenger. Er jeg svak?

Alt jeg nsker meg er glede i hverdagen. Det er det eneste jeg hper jeg kan f en dag. Jeg vet det jeg egentlig nsker meg tilbake ikke er mulig, s er litt glede s mye nske seg? Er det? Jeg vil ikke g rundt holde trene tilbake lenger. Jeg vil ikke ha det snn lenger. Jeg er s sliten. Hvor er energien? Hvor ER gleden?Hva skal jeg gjre? Nr blir det bedre? ...???







Head up. :-)

Kom Tilbake

Postet: 02.06.2014 kl. 00:39. Kategori: Tanker/Meninger.

Daily Thoughts

Postet: 21.05.2014 kl. 20:17. Kategori: Tanker/Meninger.

nsker

  • En ting jeg nsker meg veeeldig om dagen er en bil!!! Haha. Den m vre perfekt! Eller ikke perfekt, men liksom fin og st og selvflgelig god kjre, hihi. Tenker hvertfall p det hver dag, og er p utkikk hele tiden. Bare dumt at jeg er s godt som blakk.
  • Denne er litt sr, og helt umulig. Men jeg skulle faktisk nske at jeg var en katt. Haha. Tenk det ha null beskymringer, sove nr du vil, g ut nr du vil, spise nr du vil. Alt er gratis og livet er en skikkelig gave (hverfall for de som har et godt hjem)♥ Da kunne jeg ogs vrt med Asterix hele tiden, og vi kunne lekt sammen og skjnnt akuratt hva han sa til meg. Det hadde vrt helt fantastisk!!!

Savn

  • Cheerleading er noe jeg savner ekstremt mye. Det ga meg s mye energi og livsglede! Jeg stresset nesten aldri, og jeg klarte faktisk g opp en trapp ute f pusteannfall, haha. S det er noe jeg veldig gjerne skulle nske jeg hadde tid til drive med igjen. Det er jo virkelig en sport jeg flte jeg klarte, og som jeg hadde det veldig gy med!

    Her er en av de siste konkurransene jeg var med p. EM i Amsterdam 2012 var vel den siste. Ahh som jeg savner det!



    Og her er en av de frste gangene jeg klare araber flikkflakk alene. Detvar glede det, kjenne at jeg endelig fikk til noe jeg hadde jobbet for!



  • Jeg savner ogs veldig ha en kjreste! Bare det ha noen vre med hele tiden, og alltid ha noen. S det hadde vrt veldig koselig med en kjreste, m jeg si :-)
  • Glede, er ogs noe jeg savner veldig. Bare det kjenne at jeg har glede av klare noe, glede av noe jeg har ventet p lenge, glede av gjre ting jeg liker. Det har forsvunet helt det siste halvret.
  • Strst av alt er savnet etter lillebroren min. Det er det som gr om og om igjen i hodet mitt hver dag, hvert sekund. Har sagt det mange ganger n, men jeg hadde virkelig gjort ALT for f han tilbake.

Drmmer

  • Er det n ting jeg virkelig drmmer meg bort om veldig ofte, s er det fremtiden min. Jeg hper en dag at jeg har bygget meg godt nok opp i livet til flytte til New York. Hver dag tenker jeg p hvor deilig det bare hadde vrt rmme fra dette livet for en stund og komme tilbake nr jeg har oppled det jeg fler jeg trenger oppleve. bo i New York er da helt klart nummer 1 p min bucket list.



  • reise jorden rundt er ogs noe jeg godt kunne tenkt meg, og jeg dagdrmmer ofte om hvor jeg ville dratt. Ikke bare p ferie, men for virkelig oppleve hvor vi faktisk bor. Jeg har en hel planet utforske, s hvorfor bare sitte her oppe resten av livet? For de som har lest Livingdoll, s er hun er veldig stor inspirasjon for denne drmmen.

Ml

  • Oppn suksess. Det er uansett nkkelen til et godt liv, og det er noe jeg virkelig vil jobbe meg til. Uansett hva det er, s har jeg en liten god flelse inni meg som sier noe bra vil skje i livet mitt snart :-)
  • Generellt komme meg i bedre form, og kutte ned den usunne livsstilen min. Har allerede begynt spise mindre godteri, men m jo fortsatt f i meg normal mat. Etter jeg ble vegitarianer har det blitt mye (nesten bare) godteri og sjokolade p meg. Og det er ikke bra! Etterhvert m jeg vel begynne trene ogs. Skulle nske jeg kunne f tilbake den godt trente kroppen jeg hadde for 3 r siden.
  • Om dagen er faktisk komme meg ned i spagaten et ml jeg tenker mye p. Jeg aner faktisk ikke hvorfor, for det er ikke noe "bra" talent jeg har bruk for. Men jeg tror kanskje det bare har noe med at jeg savner den gamle meg, og at jeg vil finne frem gamle skills for finne glede igjen. Kanskje? Jeg vet ikke jeg, men det hadde vrt ganske kult!

I Nuet

Postet: 16.05.2014 kl. 00:02. Kategori: Tanker/Meninger.

N sitter jeg oppe som vanlig sent p kvelden, stresser med alle tingene jeg burde gjort for flere timer siden. Merker veldig p at det er en veldig kjr som mangler n. Har vel egentlig vrt p grten hele uken, blir vanskligere og vanskligere for hver dag holde igjen merker jeg. Savnet etter hre alle bursdagsnskene. Alle planene. Bare savnet etter hre stemmen hans. Ah som jeg skulle nske jeg hadde lillebroren min her n. Det eneste jeg vil er ha han tilbake. Jeg gruer meg s innmari til 17. mai. Dagen hvor hele familien egentlig skulle samlet seg for feire deg, Emil. Endelig 16 r. Hva skal jeg gjre mens alle andre skal g rundt vre glade, og feire landet vrt? Hva skal jeg gjre videre uten deg? Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer mer... Jeg kommer aldri til vende meg til livet uten deg, kjre lillebroren min. Jeg trenger deg n. Alt er s feil uten deg.

Jeg gruer meg snn til de dagene som egentlig skal glede meg. For hva har jeg glede meg over nr du ikke er her? Om en og en halv uke har jeg oppkjring. Du og jeg som har snakket om hele livet at jeg skulle kjre deg til skolen. Jeg hadde gledet meg snn til det! endelig f litt alenetid med deg.... Jeg klarer bare ikke skjnne at du er borte. Du aner ikke hvor mye jeg savner deg. Hvor er du? Ser du meg? Hrer du meg? Nr kan vi mtes? Har du det bra?









Trengte bare lette litt p trykket. Er s deilig noen ganger bare skrive ned akuratt det jeg tenker p. Hper alle sammen fr en fin helg og ikke minst nasjonaldag. Husk ta vare p de du bryr deg om, og aldri glem det. Unner ingen i verden sitte igjen snn som jeg gjr n.

Klem♥

Tanker bla bla

Postet: 11.03.2014 kl. 03:26. Kategori: Tanker/Meninger.

Jeg fr ikke sove, igjen. Tr ikke egentlig. Hodet mitt er et rent kaos. S ekstremt mange tanker som strmmer igjenom, samtidig s har jeg s mye gjre p alt for liten tid. Jeg vil s gjerne vre med p alt, men jeg vet ikke hvor mye jeg orker lenger :( Jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Jeg vet ikke hva det er meningen at jeg skal gjre? H?

Skulle nske jeg kunne gjort alt p nytt. Hele livet mitt. Virkelig, for alt gr rett til helvette. Jeg kan ikke skjnner hvor jeg gjorde en feil for f s mye dritt. Det slutter jo aldri?? Hver gang noe er p vei opp, gr det rett ned. Hva kan bli vrre n - tenker jeg. S selvflgelig blir det vrre. Alt kan skje. Alt skjer. Eller? Jeg vil ikke mer.

Jeg blir jo gal. Jeg vil ikke. Jeg ser mennesker gr rundt i rommet mitt, hrer tydelige stemmer, grter. Jeg klikker, jeg vet ikke hva jeg skal gjre lenger. Ser p gamle videoer og bilder, hvor mye som forandrer seg, hvor mye vrre ting faktisk blir for hver dag. S fort. S sakte. Nr slutter det???

Hvor trist er det ikke at det eneste jeg klarer gjre er tenke negativt? Det er ikke meg. Hva skal jeg gjre? Det gjr s vondt. Jeg vil flytte, prve g videre. Det er s tungt og vanskelig. Jeg vil tilbake i tid. Frem i tid. Jeg vil bare ikke vre her hvor jeg er n. Hvordan Hjelp Slutt

Det blir bedre blablabla - ja srlig



Hvor er du?

Postet: 12.02.2014 kl. 22:41. Kategori: Tanker/Meninger.

Alt blir s ekte... Uansett hvor lenge jeg venter, kommer han ikke. Uansett hvor mange ganger jeg ringer, er ikke nummeret i bruk lenger. Uansett hvor mange meldinger jeg sender, fr jeg ikke svar. Uansett hvor mye jeg nsker at alt er en drm, vkner jeg ikke. P sndag er det to mneder siden jeg sist snakket med min egen lillebror!!?!? Kom tilbake, vr s snill. Jeg trenger deg... Alt suger uten deg.

Her om dagen hadde jeg forresten en drm. Men alt fltes s ekte. Jeg var p rommet mitt, og hrte brk, stemmer, mennesker som gikk, men jeg klarte ikke gjre noe annet enn ligge i sengen min. Nr jeg pnet ynene mine, s var ingen der. Men synet mitt var akuratt som denne videoen - hele natten. I drmmen nr jeg sov OG nr jeg vknet opp p natten. Alts det fltes ut som jeg var drita full eller noe... Det var s sinnsykt ekkelt. Jeg er plutselig redd for sove, fordi det var s ekte og skummelt. Fr var svn det eneste stedet jeg kunne slappe av og koble ut, men n gr ikke det heller. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre... Hjelp

Smil da

Postet: 28.01.2014 kl. 22:52. Kategori: Tanker/Meninger.


How to Be One of a Kind

Postet: 21.01.2014 kl. 23:25. Kategori: Tanker/Meninger.

Sett pris p det du har

Postet: 05.01.2014 kl. 14:52. Kategori: Tanker/Meninger.

Uansett hvor lite man liker det, s vil det alltid vre nedturer i livet. Selv nr man ikke kan tro ting kan bli vrre. Der er jeg n. Da jeg trodde jeg hadde mistet gutten jeg var forelsket i og s for meg livet mitt sammen min, mistet jeg faktisk den gutten jeg har levd hele livet mitt sammen med. For godt. Det kommer aldri til bli bra. Den type sorg forsvinner aldri.Kjrlighetsorgderimot - det kan bli bra igjen. Det vil bli bra igjen.

Selv trodde jeg aldri jeg skulle komme meg videre, men det er desverre fra de verste nedturene vi lrer. For snart tre uker siden var det ikke lenger sm bagateller som spilte noen rolle. Og nr jeg tenker over det - nr har en liten bagatell spilt noen rolle? Man m virkelig lre seg sette pris p det man har. Det gjr jeg n. OK - jeg har ikke lenger en kjreste, men hva s? Jeg har s mye mer som spiller en stor rolle i livet mitt, noe jeg aldri m glemme. Gode venner og ikke minst familie. Virkelig, det er s viktig sette pris p. Man vet aldri nr det er forsent. Aldri.

Jeg vet fortsatt at det ikke er lett komme over kjrlighetssorg. S jeg vil gjerne dele en video her til de som har spurt meg hvordan jeg kommer meg over det. For meg s var det s enkelt som sette pris p det jeg har, men det er jo i den situasjonen jeg desverre er i n. Fortsatt kan det vre godt med en "opprydning". Derfor synes jeg denne videoen er veldig fin, kanskje den hjelper noen andre?


Det finnes mange inspirerende videoer p internett. Bruk 2014 til det det er godt for - teknologi! Alt finner du p internett! Her er to andre inspirerende "breakupvideoer" jeg fant frem. M bare si at Michelle Phan lager mange andre fine videoer som er verdt sjekke ut. Hun har virkelig ndd langt ved tro p seg selv og sette pris p det hun har :)


♥ ♥

S igjen - tenk p alt det andre fine du har og ta vare p det! Som sagt vet du aldri nr det er forsent... Nyt heller singellivet og prv ha det litt gy. Det sies at alt skjer for en grunn, hvor sant det er vet jeg ikke, men noe ligger det jo i det. N skal jeg ironisk nok se litt mer p Sex og Singelliv, fr jeg skal prve komme meg litt ut igjen.

Xxx♥

Til min kjre lillebror

Postet: 29.12.2013 kl. 19:41. Kategori: Tanker/Meninger.

Hei Emil. Min kjre lillebror. Jeg hper du har det bra n. At du slapper av mens du ser ned p oss. At du passer p meg. Snn som jeg skulle gjre med deg. Jeg hper at du skater og koser deg, og gjr alt det som gjr deg lykkelig. Ogs hper jeg du sover godt.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for det er s vanskelig sette ord p hva jeg fler. P en mte, s kan jeg ikke tenke meg hva jeg skal gjre uten deg her nede p jorden. P en annen mte s er jeg litt lettet over at du er fri. At ingen ting vondt kan skje med deg det gode og snille vesenet ditt.
Men fortsatt, jeg skulle nske du kan komme inn dren og si "Hei kjre sster". Snn som du alltid gjorde. Jeg skulle nske du fortsatt kan lage god mat til meg og alle de andre i huset. Jeg skulle nske du kan fortsette vise meg alle de rare tingene du har funnet. Jeg skulle nske du fortsatt kan fortelle meg snn rar fakta som ingen andre kunne. Jeg skulle bare nske jeg fikk en klem til av deg. Det var s mye jeg hadde planlagt si til deg, Emil. Det var s mye jeg skulle lre deg. Det var s mye jeg gledet meg til oppleve med deg. Vi skulle lage flere morsomme minner. Men vi fikk mange fine og morsomme stunder, og de vil jeg aldri glemme. Jeg har de i hjertet mitt sammen med meg.
Hver gang jeg har vrt lei meg, s har jeg alltid tenk jeg p deg. At jeg skal klare dette for din sin skyld, og vise at jeg som storesster skal vre forbildet ditt. Men sannheten er, er at du var alltid forbildet mitt. Det har alltid vrt du som har holdt meg i live, Emil. Du har alltid vrt sist i tankene mine fr jeg har lagt meg. Og jeg har alltid sett p deg og tenkt at jeg vet hvor mye du har vrt igjennom, og derfor skal jeg ogs klare det.
N har du valgt forlate jorden, men jeg vet du ikke har dratt fra meg. Jeg vet, og fler at du er med meg hele tiden. Jeg vet at du ikke gjorde dette for sre noen. Og derfor kan jeg love leve livet s godt jeg kan for din skyld. Jeg lover deg at jeg skal gripe alle mulighetene jeg fr. Og jeg skal jobbe hardt for mlene mine, snn som du alltid gjorde.
Hvil i fred n, Emil. Jeg elsker deg♥

Begravelsen p fredag var veldig fin, men veldig tung. Jeg vil bare takke alle som kom, det var fint se. Ogs vil jeg takke alle som sender meg fine meldinger. Prver svare alle, men det blir litt vanskelig. Kan fortsatt ikke tro hva som har skjedd. Det er s uvirkelig. Jeg bare venter p at han skal komme hjem eller at jeg skal vkne opp fra denne grusomme drmmen. Over er talen jeg holdt i kirken. Er glad for at jeg gjorde det, at jeg fikk sagt mitt siste til Emil fr han ble begravd... Uff, nei... Dette gr ikke. Jeg kan virkelig ikke tro det. Emil, hvor er du? :(

Var p graven i dag. Den var veldig fin, og han har ftt en veldig fin plass som er i solen hele dagen. Tok noen bilder med den nye linsen jeg fikk fra han i julegave. Jeg er s fornyd. Selvom det var ikke slike bilder som var ment ta med den. Bildene ble alikevel veldig fine. Ah, Emil jeg skulle nske du visste hvor mange som brydde seg om deg...










Emil, jeg savner deg snn. Mer og mer for hver dag. Jeg hadde gjort s mye for f deg tilbake og vise hvor glad jeg er i deg og hvor mye jeg har satt pris p ha deg i 15 r av livet mitt. Du er den flotteste engelen som finnes ♥Ingen kan ta plassen din.

Jeg elsker deg

Postet: 21.12.2013 kl. 15:28. Kategori: Tanker/Meninger.

Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. At jeg skulle skrive dette. Det er ikke snn det skal vre. Hva skal jeg gjre uten deg? Lillebroren min, jeg hper du kan se meg og passe p meg. Snn som jeg skulle gjre med deg. Kjre lillebroren min, du burde vrt her med meg n. Fine, kjekke, gode, smarte, snille gutten min.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, dette er s uvirkelig og feil.



Jeg elsker deg, Emil♥♥



Alle som fler de vil komme, er hjertelig velkommne til Furuseth kirke fredag 27. desember klokken 13.00.

♥ Hper du sover godt n og fr hvilt deg, skatten min. Du er den fineste♥

Fokus p nettmobbing

Postet: 13.11.2013 kl. 19:39. Kategori: Tanker/Meninger.

I dag har jeg trent litt og nettopp spist en selvlaget fiskeburger! Mmmm. Ville bare si hei, ogs ville jeg bare dele denne videoen til dere som ikke har sett den. Synes den er veldig fin, og synes at det Sophie og Anette gjorde var en veldig bra mte f frem hvor ille det faktisk er. Nettmobbing og mobbing sjenerelt er ikke kult, i det hele tatt!

Tomt

Postet: 16.10.2013 kl. 00:23. Kategori: Tanker/Meninger.

You are Someone's Reason to Smile

Postet: 11.09.2013 kl. 21:32. Kategori: Tanker/Meninger.

Hei dere. N har jeg nettopp hatt besk av Sinikka. Hun dro vel for en stundt siden da, s n sitter jeg godt plantet i soffaen og koser med den aller beste katten i verden ♥Snart kommer vel ogs Liam til meg, tenker vi skal ha en kosekveld med nett-TV og kos. Ellers s gr det veldig fint med bde meg og forholdet til meg og Liam for tiden, til dere som lurte :-)

Men det er en liten ting jeg vil ta opp med dere. Jeg vil bare si at jeg har skikkelig drlig samvittighet for det forrige innlegget jeg skrev. Det var ment til en skoleoppgave, og jeg hadde ALDRI forventet s mange dype, personlige og ikke minst srbare og forferdlige hemmeligheter. Ja, jeg vet en god del av de var bare tull og tys, men jeg kan ogs se at flere av de er ekte. Dette fordi jeg kjenner meg igjen i mye av det. Jeg vil bare si til dere der ute som har det vondt, og sliter mye p det psykiske - du er absolutt ikke alene, selvom du fler det fullstendig ensom. Du er ikke det.

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal si dette her, og jeg vet det er vanskelig for mange forst at det finnes hp. Men bare husk p det at alt ordner seg som regel alltid til slutt. Er det ikke bra n, s er det bare et tegn p at det ikke er slutten! Jeg kjenner meg som sagt igjen i veldig mange av hemmelighetene deres. Men uansett hva - s aldri gi opp. Hper dere kan love meg aldri gjre det. Husk at du er god nok, og at det er i motbakke det gr oppover. Vil ikke g mer i detaljer p egne erfaringer, men jeg vet at det kommer til ordne seg for dere alle. Bare husk ha en liten tro p deg selv innerst inne, hele tiden - selv om det kan virke helt umulig. Be til deg selv hver dag, og ha store drmmer. Husk at du er grunnen til noens smil, og at jeg, og helt sikkert mange andre er veldig glad i dere ♥
Alt ordner seg♥♥♥

Her er to av vesenene som er grunnen til mitt smil:





Ha en fin kveld alle sammen, xoxoxoxo

Todays quote

Postet: 15.04.2013 kl. 22:28. Kategori: Tanker/Meninger.



"I'm selfish, impatient and a little insecure. I make mistakes, I am out of control and at times hard to handle. But if you can't handle me at my worst, then you sure as hell don't deserve me at my best.? -Marlyn Monroe

Vanskelig tenke positivt?

Postet: 11.01.2013 kl. 17:58. Kategori: Tanker/Meninger.

Hei! N er klokken halv fem p natten og jeg fr virkelig ikke sove. (Dette innlegget er skrevet for noen dager siden) Har serr prvd siden klokken 11, men jeg blir bare liggene tenke. Liksom jeg prver sove, men s bare har jeg automatisk ynene pne, s ligger jeg bare tenker... Uansett s var det en leser som stilte meg dette sprsmlet: "Lurte ogs p hvordan du endret innstillingen din? Er det ikke vanskelig plutselig tenke positivt, f bedre selvtillit osv.? Hper du vil skrive litt om det, hadde hjulpet mye!"
Og jo, selvflgelig kan jeg skrive litt om det!

For det frste s vet dere jo sikkert om det innlegget jeg skrev noen mneder tilbake - jeg skrev IKKE det for f sympati, og jeg skrev IKKE det for "rette det mot noen". Noen f hadde vist misforsttt meg der. Men det var noen (veldig masse) flelser jeg hadde holdt inni meg i over 1 r, og jeg var rett og slett sliten, deprimert, tris og delagt. Jeg kan love at det ikke var et typisk teenage-utbrudd, for jeg har gtt gjennom mye trist som slet p meg sykisk. Da jeg skrev innlegget fikk jeg masse fine kommentarer og mailer. Ikke bare de vanlige "h, fin blogg. du er pen"-kommentarer, men dype, lange og forklarende kommentarer. Folk pnet seg for meg og de sa skikkelig stttende ord. Jeg fikk flere lange historier om andres situasjoner p mail (jeg svarte aldri, desverre, men dere som sendte de - jeg lese hvert ord og jeg satt grt fordi jeg synes det var modig gjort av dere og jeg satt stor pris p det) og jeg fikk faktisk hjelp og tips. Jeg forklarte det rett som det var til mammaen min, og hun hjalp meg mye. Vi dro til legen, som helt rlig ikke hjalp s mye. Ting ble fortsatt vrre. Jeg skulle egentlig dra til sykolog, men jeg trakk meg fordi jeg ikke liker snakke om problemene mine til fremmede, uansett.

S, det var flere av folk jeg kjente som kom bort til meg og snakket med meg, og spurte hvordan jeg hadde det. De tilby seg hjelpe meg, og det er det som gjorde at jeg begynte smile igjen. Jeg hadde lst meg helt ute, men nr jeg faktisk slapp folk inn, s kunne jeg faktisk slappe bedre av. Jeg snakket med et par venner som str meg veldig nr, og sa alt om det var. Jeg fortalte alle flelsene jeg hadde p hjertet. Kanskje de ikke skjnte bret av det jeg sa, men de hrte p meg. Jeg tmte meg helt for det jeg hadde holdt inni meg i over et r. Jeg smilte mer, fordi jeg kunne. Jeg var fortsatt lei meg, men jeg bestemte meg for en ting- starte p nytt. Jeg bestemte meg for at 2013 skulle bli mitt r (litt klisj, men det funker jo) og at nr 2012 var over, s skulle ingen ting stoppe meg. Jeg pusher meg selv til komme meg over det vonde og g videre. Jeg endrer holdingen min, og prver vre en bedre person enn jeg var i gr. Jeg prver s godt jeg kan vre mer sosial. Jeg endrer tankegangen min helt, og prver glemme det vonde. JA, det er vanskelig, men jeg orker ikke mer. Jeg vet at jeg ikke er en person som gir opp, s jeg skal klare det. Jeg er s sliten av vre lei meg og grte meg til svne hver eneste natt. Jeg er sliten av gjre meg selv vondt. S jeg tvinger meg selv n til slutte med det.

Igjen - det er vanskelig, men jeg prver bare s godt jeg kan kunfokusere p det positive jeg har. Det er det jeg prver p. Hvem vet? Kanskje jeg faller tilbake i det sorte hullet igjen, men jeg vil jo ikke det. S rett og slett, jeg endrer tankegangen min.Med hjelp fra andre.Som n da. Jeg fr ikke sove fordi jeg tenker for mye. Men jeg prver presse meg selv til tenke fremover og p de personene som betyr noe i livet mitt NŠ?Jeg slet nok med en form for sosial angst, for jeg var virkelig redd for folk. Jeg sluttet p sporten jeg elsket mest i hele verden. Hvorfor? Jo, fordi det var en lagsport med masse folk. Jeg kjenner jo alle sammen, men jeg var s redd. Men jeg prver n s godt jeg kan slippe inn folk til meg, og det virker som jeg er p god vei. Jeg m bare ta det rolig, og g i mitt eget tempo - ett skritt av gangen.

Det er min metode. Komplisert, men det handler nok om virkelig g inn i seg selv og kjempe for det man vil. Hper det hjalp deg, jeg vet ikke om jeg var s god til beskrive hvordan jeg endrer innstillingen min, men jeg prvde i alle fall forklare hvordan jeg prver tenke n.

Smile

Postet: 05.01.2013 kl. 22:50. Kategori: Tanker/Meninger.

Heihei alle sammen! Frst vil jeg bare si tusen takk til alle dere snille lesere, dere gjr meg s glad. Dere spr meg om hvordan jeg har det, og vet dere hva? Jeg begyner ha det veldig fint! Selvflgelig har det noe med innstillingen min gjre, og at jeg er og har vrt veldig motivert for et nytt r. Men som dere vet s har jeg hatt det ganske tungt i det siste, og n blir ting uansett bedre for hver dag. Akkuratt snn som det skal vre! Dere sender meg fine meldinger, kommentarer, mailer og snapper - og jeg blir s glad! Desverre har jeg vrt drlig p svare dere, men jeg lover det skal jeg slutte med! Dere lyser opp dagen min med de fine ordene deres. Jeg smiler faktisk veldig mye for tiden :D S tusen takk for at du leser bloggen min, jeg setter veldig stor pris p det!♥

I gr kjpte jeg meg videokamerea, s n blir det masse bra videoblogging! Jeg er faktisk skikkelig gira! Har allerede to stykker p lur. En innkjpsvideo og en med meg og Sinikka fra i gr. Vi hadde det forresten veldig koselig, og satt oppe lo til klokken fire p natten. Ellers s er jeg hos Liam n, og n skal vi begge spille Sims. Btw, s spiller jeg The Sims 3! Det var en leser som lurte p det, og ja - det funker p Macbook. Bilder fra nuet (uten bukse, hihih omg neida lolz):



Ha en fin kveld dere, love you all♥

Hva fr deg til smile?
Hva har du gjort i dag?

Har du det ikke bra?

Postet: 04.12.2012 kl. 19:15. Kategori: Tanker/Meninger.

Dette innlegget er skrevet 3. desember klokken 03.25.

Hei. I gr fikk jeg en kommentar etter at jeg sa jeg hadde det bra p en femmer p en skala fra 1-10. Det sto:har du ikke det bra? siden du er kun p fem? jeg tenker at hvis du er p fem, s m jeg vere p 0,00013 elns.. du har en fantastisk kjreste, du er utrulig pen, du veier akkurat det jeg vil veie, og s mye mer.. jeg skjnner ikke helt hva som kan vre galt, men uansett.. st p videre!:)

Ja, jeg har en helt fantasisk kjreste, jeg er pen, jeg har en normal vekt, og helt sikkert mye bra p punkter hvor andre her i verden ikke har. Det er nok helt sant. Men siden du spr - s nei, jeg har det ikke bra. Helt rlig s er jeg s langt nede i et sort hull som det er mulig. Hvor har det blitt av det perfekte livet mitt?Jo det skal jeg si dere... Jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg finner det rett og slett ikke. Jeg har mistet det.

Det siste ret har jeg grtt meg til svnhver eneste natt.Ner ogs en av de nettene. Jeg fr ikke sove, jeg grter, jeg tenker, jeg grter, jeg grter, jeg hater livet, jeg grter. Jeg grter. Klokken er 02.23. Jeg skal opp tidelig i morgen. Men jeg klarer ikke sove. Alt er bare helt dritt. Flelsene mine kan ikke styres lenger, jeg skjnner ingen ting lenger. Jeg er redd for mennesker. Hvorfor? Hva har skjedd med meg? Jeg var jo s lykkelig. Jeg klarer bare ikke skjnne det. Hvor er alle vennene mine? Hvor er bestevennen min? Hvor erjeg?Hvor???

Jeg har ftt drlige vaner. S utrolig mange. Jeg er ikke sosial. Jeg trekker meg unna folk. Jeg blir sur for ingen ting. Jeg grter for ingen ting. Jeg skjnner ingenting. Jeg avviser folk. Jeg lyver for meg selv. Jeg ser ikke positivt p noen ting. Jeg kan ikke en gang huske sist gang jeg lo skikkelig. Jeg mener det, jeg husker ikke! Hvor har det blitt av meg? Jeg er ikke snn som dette! Jeg er jo en blid og glad jente. Hvor har det blitt av meg? Er jeg forlatt i fortiden? Hvem gikk fra meg?

Hvor er det konkrete svaret mitt? Hvorfor er jeg s lei meg og trist - hele tiden? Hvorfor? Hva skjedde? Nr skjedde det? Jeg hater alt. Jeg har ikke krefter. Jeg skulle nske jeg kunne sove bort alle dagene mine. Og forbli i drmmeland. Jeg drmmer s ofte om livet mitt fr. Da jeg var lykkelig, hadde det bra og var med venner hele tiden. Da jeg var forelsket i verdens beste gutt og ingen sa noe p det. Da jeg smilte til meg selv hver gang jeg s meg i speilet. Hvor har det blitt av selvsilitten min? Jeg klarer virkelig ikke skjnne noen ting. Jeg orker ikke mer. Jeg er s lei av grte og vre lei meg. Hvorfor er jeg ikke glad? Jeg har mistet alt.

Jeg fler at jeg lever i en ond sirkel, ingen ting gr lenger. Jeg har mistet alt hpet. Jeg hadde jo s store planer her i livet. Hvor har det blitt av de? Hvorfor har jeg det ikke bra? Jeg har jo en fantastisk kjreste, jeg er pen, jeg har en normal vekt. Hva mangler? Hvorfor har jeg mistet den sosiale delen av meg? Jeg gr jo rundt gjemmer meg for alle. Jeg trr jo s vidt se igjen folk jeg delte hverdagen med. Hva skjer?

Jeg har skrevet ganske mange tanke-innlegg uten poste de. Her er ett utsnitt av noe jeg skrev 20. mai 2012. Da ting virkelig begynte bli ille. Da jeg skjnte at ting aldri kom til bli som fr igjen;

"Har du noen gang hatt den flelsen av at du ikke skjnner noen ting, at du ikke klarer se fremmover fordi absolutt alt rund deg har falt sammen, at du har flt deg helt alene, at du bare gr tenker p det samme om igjen og om igjen hele tiden, at det er noe inni deg som du virkelig vil f ut og ordne opp i, men det blir bare feil uansett hva, at du bare fler at ingen ting er som det skal, at det er noe som ikke er der, at du ikke vet hva du skal gjre lenger? At alt rett og slett suger? Det og mange andre flelser frer med ungdomstiden, men det er overhode ikke noen som helst gode flelser.

Du vet liksom ikke en gang nr det startet. Du vet ikke hva du har gjort. Du vet ingen ting, alt bare raser sammen, rett forran deg. Det er grusomt. Og i tillegg s har du ingen virkelig snakke med. Du vet du egentlig har det, men du trr ikke, for du er redd for at de skal misforst. Eller at du bare ikke vil, for de personene som sier du kan snakke med deg om alt, osv. er ikke til stole p. Har du noen gang flt at det virkelig eringendu kan stole p? Det er sykt vondt."

25. juni 2012 lagde jeg enda ett innlegg. Hele innlegget var lyn. Folk spurte meg mye om hvorfor jeg bare blogget om Liam, om jeg aldri var med venner. Hva som hadde skjedd mellom Marthe og meg. Da ly jeg for meg selv og sa at livet mitt var perfekt;

"Det siste ret har det skjedd veldig mye, og ja, mye av nedturene er fordi jeg er mye med Liam. Det er veldig dumt, men jeg tror jeg vet best selv nr jeg har det bra. Jeg har det bra nr jeg er med Liam, og det som har skjedd gr ikke ann gjre s mye med! Snn er det bare. Folk tror jeg blir en loner om jeg gjr det slutt med Liam, men jeg har verdens beste venner jeg kan komme til. Selvom jeg er mye med kjresten min betyr vel ikke det at jeg ikke har venner? Og som sagt s kommer jeg ikke til g i detaljer for hva som har skjedd, men jeg kan i alle fall si at n er livet mitt perfekt!"

Det er s ubeskrivelig vanskelig sette ord p hva som skjer inne i hodet mitt. Detgr ikke sette ord p det. Det er faktisk helt umulig. Jeg m vre tom for energi.Positivenergi. Den er borte. I over 1 r har det vrt som dette. Jeg ha ikke turt snakke med noen om det for jeg synes det er..... flaut. Er det riktig? Skal det vre flaut snakke om flelsene sine? Jeg vet ikke. Jeg er jo s dum.

Hvis jeg skal g tilbake i tid og finne det mest lykkeligeste punktet av livet mitt s m vi tilbake til juni og juli 2011. Da var livet perfekt. S snudde det brtt. Alt raste sammen. Alle hatet meg. Ingen likte meg. Alle unngikk meg. Ingen ville vre med meg. Jeg lurte meg selv. Sa til meg selv at det ordnet seg. S fikk jeg sammenbrudd. Jeg grt meg til svne en natt. Og neste natt. Og neste natt. S drakk jeg meg full s dum jeg var, og dela mer for selv. Det skulle jeg ikke gjre igjen, for da skjnte jeg ting. Men det var nok for sent. Men hvorfor? Hva hadde folk mot meg?

Det vet jeg ikke den dag i dag heller. For jeg gjorde jo ingen ting. Jeg var bare meg selv. Jeg fant kjrligheten og levde ett lykkelig og perfekt ungdomsliv. Men s forlot alle meg. HVORFOR? Hva har jeg gjort?Jeg er jo helt delagt. Jeg klarer ikke slutte grte. Jeg har jo sittet her i sengen min og grtt i flere timer n. Nr skal dette gi seg? Skulle det ikke g over med en gang som det pleide? I steden s sitter jeg igjen med de samme flelsene som jeg ogs hadde forrige mned. Og forrige mned der. Og samme som for 1 r siden. De samme vonde flelsene. Jeg fler meg.... Alene.

Vel, jeg skjnner ikke hva som har hendt med meg. Men jeg er i allefall deprimert. Lei av alt. Og jeg har det ikke bra. Jeg har det greit til tider. Kjresten min er perfekt for meg, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten han. Men det er s mye mer. S mye mer som skulle vrt bra, men som er helt jvelig. Dumt det ikke synes s godt. For mange tror faktisk jeg har et perfekt liv. Det har folk faktisk sagt til meg. De sier jeg er heldig fordi livet mitt er s perfekt. Men nei - det er det s absolutt ikke. Skulle nske denne skrivingen var som terapi, men det er det ikke. Jeg liker bare skrive. Blir ikke noe spessiellt glad egentlig, jeg bare liker det. ... Herregud hvem bryr seg? jeg m vre gal.

Ftallet skjnner vel det tullet som str her, men ville bare f ut tankene mine. De har vrt inni meg s lenge at jeg trengte det.

Vi snakkes.

Perfekt liv

Postet: 26.09.2012 kl. 23:16. Kategori: Tanker/Meninger.

You complete me

Postet: 21.08.2012 kl. 16:43. Kategori: Tanker/Meninger.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget her egentlig. Jeg fikk plutselig lyst til skrive. Klokken er n 00.00, og det er skole i morgen. Jeg hadde til og med lagt meg ned i sengen for sove, men i det siste har jeg tenkt p s utrolig mye rart, som ikke en gang har noen sammenheng. Alle tanker bare svever rundt om kring i hodet mitt. Srlig nr jeg egentlig skal sove. Som n. Men n fikk jeg bare en trang for skrive ned alle tankene jeg tenker p akkuratt n. Jeg aner ikke nr jeg kommer til poste dette innlegget. Enten blir det en av samlingen med upostede tanke-innlegg. Eller s poster jeg det en dag jeg virkelig fler for dele mine tanker. Aner ikke, jeg tar akkuratt detp sparket. Tror jeg.

Hmm. I det siste har jeg og Liam hatt en periode hvor vi har kranglet en del. Vi hakker p hverandre hele tiden. S sier vi unskyld. S er vi venner. S krangler vi igjen. Og snn fortsetter det. Aner ikke nr slike "perioder" slutter. Det er ikke noe gy i det hele tatt. Spessiellt nr det er en person som betyr s mye for deg, og det eneste dere nesten gjr er krangle. Jeg er redd. For at jeg vil miste han. Samtidig vet jeg at jeg aldri vil det. Jeg bare vet det. Omtrent alle venner, alle som leser bloggen, alle som vet hvem jeg og Liam er sammen, mener vi er det steste kjresteparret de har sett. Ikke alle, men omtrent. For jeg hrer det flere ganger om dagen. Og er vi ikke ste da? Jeg mener da det. Vi kler hverandre, gjr vi ikke?

Jeg kan med hnden p hjertet si at min frste kjrlighet, vil forbli min eneste. I alle fallinne ihjertet mitt.Men hvem vet? Kanskje om 2 uker, er det over? 3 uker? 4? Et halvt r? 10 r? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at jeg elsker han. Han er s perfekt for meg! Jeg har skrevet det fr. "Ingen er perfekte, men Liam er mer enn perfekt for meg". Han er virkelig det. Jeg vet det er ekte kjrlighet. Noen tenker sikker at jeg ikke vet hva ekte kjrlighet er. I og med at jeg er ung, dum og ikke har nok erfaring. Men hva er egentlig nokerfaring? M man ha hatt 10 kjrester i lpet av to r, klint med s mange at du ikke husker det en gang, for ha nok erfaring? Er det egentlig noe som heter erfaring nr det kommer til kjrlighet? Er det det? Hmm. Det lurer jeg faktisk p. M man teste ut forskjellige mennesker, som ikke en gang er like, eller holder det med lre av hverandres feil, i det ene fordholdet du har? For meg funker det bra. Jeg har hatt n kjreste. Kysset med n gutt. Sovet i samme seng med n gutt. Jeg har bare vrt borti en gutt jeg kan vise kjrlighet for.
En gutt, av alle de 7 000 000 000++ menneskene vi er p jorda. Det er bare han jeg trenger. Det er bare han jeg elsker, han er alt for meg. Han gjr jo dagen min lysere, uansett. H? Hvorfor krangler vi da?

Jeg anntar at noen "perioder" med krangling dag og natt gjr oss sterkere? Eller svakere? Hva tror dere? Vi har det jo utrolig fint sammen. Bortsett fra nr vi kran..... Nei. Jeg har det fint med kjresten min hele tiden. Selv nr vi krangler. For nr vi skriker til hverandre, fler jeg bare jeg vil ha en stor klem. Ikke av hvem som helst, men av han. Lukte den gode lukten hans som bare fr frem fine tanker. Og ikke minst smilet mitt. Jeg vet ikke om dere har sett det, men p rommet mitt har jeg et bilde av Liam, hvor jeg har klipt ut et sitat fra Topp, der Miley Cyrus sa om kjresten sin. "Liam fr meg til SMILE" str det. Nr jeg s det i bladet frste gang, begynte jeg smile. Bare jeg sier "Liam" n, s begyner jeg smile. Han m da vre utrolig bra for meg? Hvem andre fr meg til smile bare ved nevne navnet? Ingen andre. Han er jo best. Ah, gud som jeg elsker den gutten. Han er bare s utrolig god!

Alle er forskjellige. Alle har forskjellige meninger. Jeg og Liam har masse forskjellige meninger. Jeg lurer, nr man sier at "du kan snakke med meg om alt", skal man starte en "debatt", eller en stor sak, nr det man egentlig bare ville var snakke og f ut det som plager deg? OK, vi har forskjellige meninger, men noen ganger gr det faktisk ann holde ting inne og bare lytte. Det er egentlig utrolig deilig. Du trenger ikke starte en stor diskusjon selvom du ikke er enig i det den andre sier. Bare lytt. Det hjelper for begge. Eller alle. Noen ganger er det helt greit bare lytte.

Men. Hva er egentlig ekte kjrlighet? Er det noen man finner ut selv, eller er det en fasit? M man vre lykkelig hele tiden og bare ha det fint, eller der det bra ha noen dager som ikke er fullt s fine? Jeg tror jeg vet svaret. Ekte kjrlighet er i alle fall for meg nr du fler deg komplett, sammen med noen. Jeg har prvd frestille meg at det blir slutt mellom meg og Liam, men med en gang jeg bare er innom tanken har jeg bare flt at en bit av meg bokstavelig talt blir revet bort. Nr du fr den flelsen av kun en tanke - da er det ekte kjrlighet. Det jeg har n, er ekte kjrlighet. Vi elsker hverandre, vi finner lykken i hverandre og vi vet hva som plager hverandre. Vi kjenner hverandre. Vi elsker hverandre. I en alder av 16. Det er mulig. For jeg har det n. Ekte kjrlighet. Og jeg er kun 16 r gammel. Alder, det er bare et tall. Er det ikke det da?

Noen ganger er det s ekstra fint med en blogg. Du bestemmer selv hva det skal st der. Du kan skrive om hva du vil. S kan du velge om du vil dele det eller ikke. Jeg skal rlig innrmme at jeg bruker bloggen som en dagbok. Jeg har masse innlegg jeg ikke har postet. Er det noen jeg er sur p, s skriver jeg det ned. Noe jeg er lei meg over, s skriver jeg det ned. Men jeg ville aldri postet det. Heller ta vare p det og bare samle tankene mine. Snn som n. Jeg har bare skrevet av tankene mine inne i hodet. Er det bare jeg som skjnner hva det str her? Eller er det mulig f frem noe som helst i det jeg nettopp har brukt n time p skrive?




Jeg vet ikke helt hva jeg fikk frem eller ikke her. Jeg har vel egentlig bare latt fingrene styre. Samma det, det er min blogg.Jeg elsker deg, Liam. Du gjr meg komplett. You complete me.

Kony 2012

Postet: 07.03.2012 kl. 13:54. Kategori: Tanker/Meninger.

Alle sammen, se, og del! Helt klar verdt det, selvom den er lang!

So true

Postet: 02.12.2011 kl. 13:56. Kategori: Tanker/Meninger.

"This is not only about Justin. This is about everybody."

Noen la denne ut p Facebook, og syns den var s fin at jeg deler den her. Den sier s mye, hva er din mening?